Full trøkk, fritt for humor, rensket for erotikk.

3

Quantum of Solace

  • Regi: Marc Forster
  • Opphavsland: Britisk
db-php401.osl.basefarm.net: connect to dbprod.db1 failed at 30.08.2014 kl. 0212

FILM: Hvor ble det av James Bond, spesialagenten som nøt livet gleder – kvinner, drinker, ukræsjete biler? Han pleide å være høy og mørk. I «Quantum» er han en intens kraftplugg og mørk til sinns.

Hva skjedde? Svaret er filmhelten Jason Bourne, basert på Robert Ludlums bøker. De frenetiske forfølgelsesrittene bygget rundt den CIA-produserte drapsmaskinen med hukommelsestap har satt en ny standard for actionsjangeren. Riktignok er det ulikheter mellom Daniel Craigs Bond og Matt Damons figur: Bond har god hukommelse og gjør bare jobben sin, mens Bourne oftere er på flukt, gjerne fra politi og spesialstyrker, men også hypereffektive drapsmaskiner som ham selv, eller «assets» som CIA kaller dem. Bourne kan også være «proaktiv» når det gjelder, men ikke så ofte som Bond. Bourne stepper unna farer for å finne ut hvem han er. Bond vet hvem han er.

Men Bond er ikke den han var. Da hadde han vært død. Ikke som superspion – Roger Moore og Pierce Brosnan hadde det ikke med å dø – men som innbringende filmfantasi.

Fornyelsen av Bond besto i å gå tilbake til den første Ian Fleming-romanen, «Casino Royale», hyre en ung, ny Bond og filtrere ingrediensene gjennom Bourne og kanskje også Ethan Hunt (Mission Impossible).

Og det var en vellykket fornyelse, ikke bare rent kommersielt. «Casino Royale» følger moten, men framstår som forfriskende, ikke som en avdanket rockestjerne som hekter seg på vårens trend fordi ideene er borte og sjelen er død.

Men det var den gang. Nå er det klart for den vanskelige oppfølgeren, «Daniel Craig 2», og den filmen henger ikke sammen. Det starter med en forvirrende tittel og fortsetter med en biljakt der dressmenn i svarte biler prøver å skrape Bonds Aston Martin fri for lakk, etterfulgt av en løpescene i vakre, gamle Siena, kryssklippet med byens berømte hesteløp «Il Palio», etterfulgt av en hoppe-fra-tak-til-tak-scene som minner om tilsvarende i «The Bourne Ultimatum» – før vi får vite stort om hva som foregår, M holder en skjennepreken for Bond der hun ber ham om ikke å avslutte hver actionscene med å drepe et verdifullt vitne. Men hvordan kan han la være? Hver actionscene – koreografert av assisterende regissør Dan Bradley, kjent fra sitt arbeid som stuntkoordinator på Bourne-filmene – er utformet slik at Bond må drepe for å overleve.

Det er ikke noe galt med actionscenene i seg selv. Muligens. Mange vil nok hevde at de er filmet altfor tett på, noe som gjør dem vanskelige å følge. Men jeg tror kompakte kampscener kan fungere bra hvis vi føler at noe står på spill. I årets Bond-produkt står ingenting på spill. Det vil si, med en kraftig dose velvilje skjønner vi at hele verden står på spill, som vanlig, og innimellom dukker det opp fragmenter av interessante tema: Et forsuret «special relationship» mellom CIA og britisk etterretning; USAs tapte innflytelse i sin latinamerikanske bakgård; diffuse internasjonale konglomerater som har folk «overalt»; politiske myndigheters forvirring når det gjelder hvem som er gode og onde; kampen om verdens vannressurser, som er reelt nok, men kanskje vel komplisert for en Bond-film.

Men for at disse temaene skal hogge tak følelsesmessig, må vi bry oss om heltene, og her rekker vi knapt å bli kjent med Bonds hjelpere før de blir drept. Superskurken, Dominic Greene, spilt av franske Mathieu Amalric, er dessuten den mest puslete Bond-skurken på en god stund.

I «Casino Royale» viste Daniel Craig oss en Bond som tydelig ble merket av sin medskyldighet i andres død. Personlig savnet jeg Solange (Caterina Morino) gjennom resten av filmen etter at hun ble likvidert fordi hun lot seg forføre av Bond, og til slutt mistet han Vesper Lynd, også.

Jeg hadde derfor forventet enda sterkere og «fyldigere» kvinnekarakterer i årets film. I stedet får vi russiske Olga Kurylenko, smellvakker og sminket boliviansk, i en lite utviklet rolle. Kjemien mellom henne og Bond er ikke all verden og det eneste vi får vite om henne er at hun ønsker å drepe en eksdiktator som drepte hennes far. I tillegg har vi Gemma Arterton i rollen som en tradisjonell bruk-og-kast Bond-babe.

Den mest nærværende kvinnen i Bonds liv blir derfor Judy Denchs M, som muligens står for Mamma. Hun skjenner, formaner, suspenderer og gir Bond råd om hvordan han skal takle savnet av Vesper Lynd, for i likhet med Bourne i «Supremacy» skal han hevne kvinnen i sitt liv, som døde i forrige film. Men savner vi Vesper Lynd? Rettere sagt, føler vi Bonds savn?

Noen vil kanskje mene at det får være måte på til psykologisering av en figur som Bond. Men jeg gjør ikke annet en å ta den nye Bond – dyster, følsom, menneskelig – på alvor. De gode gamle dagers Bond – den livsnytende imperialisten, mannssjåvinisten og leverandøren av en endeløs rekke småbløte «double entendres» – hadde aldri vondt i sjelen. Craig ga Bond en ny dimensjon i «Casino Royale», til stor overraskelse for en verden av skeptikere.

Kanskje sier Roger Moore det best, når han i et videointervju på The Guardians nettside blir bedt om å sammenlikne seg med Daniel Craig: «I was a lover, he’s a killer.»

Moore, Connery og de andre var elegante matadorer med duppedingser, mens Craig er en tidsriktig karatehelt som lar det knase i bein. Og ikke bare må han løpe penskoene av seg for å holde følge med Jason Bourne, han må også holde tritt med folk flest, som tilbringer flere timer i uka i treningsstudio, der de svetter, spretter, slår og spurter til hektisk, pumpende musikk, ikke så ulikt James Bond, mens de i helgene hopper i fallskjerm, klatrer i fjellveggen, hopper som Batman fra Trollveggen, rafter i fossen, sykler i steinrøysa og svømmer i minusgrader, så hva skal stakkars Bond finne på? Jo, han skrur opp tempoet, løper raskere, hopper lenger og slår hardere, mens regissør Marc Forster klipper for harde livet, selv om kamera ikke er fullt så snublende håndholdt som i Bourne-filmene til Paul Greengrass.

Mens jeg som tilskuer føler behovet for et kvantum av øyefred, presser spørsmålet seg fram: Hva blir igjen av Bond? En drapsmaskin med medlemskort på SATS?

Hvordan gi Bond-universet mer sjel og atmosfære? Hvordan få spesialagenten til å glede seg over livet? Hvordan gi slike som meg lyst til å se filmen en gang til? Et manus som henger på greip, ville vært en god start. En kjærlighetshistorie med intensitet hadde også gjort seg.

Marc Forster har kunngjort at han ikke skal regissere neste Bond. Fint. Danny Craig skal fortsatt være Bond. Jolly good. Hadde jeg vært Barbara Broccoli og Michael G. Wilson, ville jeg tatt skrittet helt ut og spurt Doug Liman, som laget den første Bourne-filmen.

Mikael Godø er kronikkansvarlig, journalist og kommentator i Dagbladet.

 

Les også

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Rocky av Martin Kellerman

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com