Vi anmelder Norges første motebibel.

FASHION BIBLE Aschehoug

Fashion bible

  • Forfatter: Signy Fardal, Vendela Kirsebom og Petra Middelthon
  • Forlag: Aschehoug

BOK: Til å leve av siste skrik er moteverdenen påfallende konservativ. Moteskaperen Valentino tilbyr følgende partyråd: «Ikke dump ned i en stol. Ikke le slik at tannkjøttet synes. Bruk innestemme. Sitt med bena samlet. Ha alltid nyvasket hår, og ikke overdriv bruken av hårspray».

DET ER SOM min bestemor kunne ha sagt det. Men denne gang er det Elles sjefredaktør Signy Fardal, moteredaktør Petra Middelthon og den tidligere supermodellen Vendela Kirsebom som formidler disse rådene, i høstens store motebok, «FASHION BIBLE».

Den lanseres som en maktutredning, komplett med fire underrapporter: «Motens ABC», «Basisgarderoben», «Partyfikseren» og «Tilbehørets makt». Fire små bøker til 159 kroner er altså samlet i en stor til 449.

Bokas undertittel er «Norges første komplette motebibel». Det innebærer at den både skal være et ideologisk fundament, et referanseverk og mer omfattende enn alle tidligere utgivelser på feltet. Her er både de ti og de tolv bud, de fem stylingtips og de åtte klassiske vesketypene. Rådene er noen ganger opplagte, noen ganger kryptiske: Gå alltid i høye hæler, men ikke i for høye hæler. Vær forsiktig med blyantskjørt i mørkeblått, da det fort kan framkalle assosiasjoner til flyvertinneuniform. Unngå trangtsittende leopardkjole eller topp med dyp utringning. Bruk gjerne nettingstrømper til, men ikke nettingstrømper med altfor stor hull.

HVOR STORE HULL er egentlig for store i en nettingstrømpe? Vel, hvis du trenger å spørre, bør du antakeligvis velge deg noen mindre. Moteskribentene har sitt eget språk. De snakker om voluminøst hår og multifunksjonelle plagg og om at Yves St. Laurent har innsikt i motens innerste vesen, hva nå det måtte bety.

Setninger som «Designerne plukket opp de militante vibbene under annen verdenskrig» kan virke hårreisende på en vanlig leser, men let’s face it, som det heter på motespråket: Dette er en guide til festkjoler og undertøy, ikke et historisk essay.

NAOMI WOLF PÅVISTE i boka «Skjønnhetsmyten» hvordan slankespråket minner om bibelspråket. Det snakkes om skyld og soning, bot og bedring, små og store synder. En smal kropp krever forsakelse og disiplin, og det gjør åpenbart også en velkledd en: Unngå impulskjøp! Vær forsiktig med vintage! Ikke vær moteslave! «Mote er gøy», skriver Fardal/Kirsebom/Middelthon i forordet.

Men i «FASHION BIBLE» virker det først og fremst som om mote er slitsomt, ja temmelig hardt arbeid. Hovedbudskapet i er paradoksalt: Aksepter deg selv som du er - men skjul dine skavanker etter beste evne. Hvis noen lurer på hvorfor unge kvinner så tidlig lærer seg å dobbeltkommunisere, kan løsningen ligge her.

Narvesen kjører for tida en annonsekampanje som reklamerer med at de har 1750 blader i hylla, hvorav 170 handler om mote. Vi lider altså ikke under mangel på informasjon. Man må kunne kreve av «Norges første komplette motebibel» at den løfter blikket og bidrar med noe mer enn ukas trend i lekker styling. Signy Fardal og Petra Middelthon kommer begge fra Elle, etter mitt skjønn et av de beste motebladene, målt ut fra en girls-just-wanna-have-fun skala. Det er lekkert, det er livlig, det har noen gode skribenter og det gir deg ikke dårlig samvittighet for hva du har spist, hva du har kjøpt eller hva du ikke har tenkt på mens du har lest og spist og kjøpt, slik enkelte andre dameblader gjør.

Vendela Kirsebom er tidligere supermodell og en av dem som har lengst erfaring med motebransjens knallharde krav. Det ville vært spennende å lest noen av hennes erfaringer her. Femtitre helsides bilder av henne er sikkert et kjøpsargument for målgruppa, men boka lar myten om den underskjønne, men stemmeløse, modellen leve videre.

Første del av «FASHION BIBLE» byr på en mini-motehistorie, en oversikt over viktige designere og motehus og en kort, men engasjert innføring i hva en stylist egentlig driver med. Denne delen er visuelt vellykket, men inneholder bare det man kan kalle en basisgarderobe når det gjelder informasjon. Det er som om forfatterne ikke helt har lagt hjertet i teksten. Når hele Coco Chanels virke oppsummeres i to notiser virker det slurvete å bruke det samme sitatet begge steder, og det er vanskelig å forstå hvorfor noen franske og italienske designere er gjengitt på engelsk og andre på norsk.

Deretter går forfatterne over til det de virkelig er gode på, det klassiske motebladstoffet. De oppklarer for eksempel det ubegripelige faktum at størrelse trettiåtte kan være akkurat like stor som størrelse førtifire. Her handler det om hvordan man fyller opp et klesskap, blir god til å sette sammen ulike plagg og endre antrekket med forskjellig tilbehør. Hva skal man ha på seg når invitasjonen sier galla, cocktail eller casual chic? Dette var tidligere nedarvet informasjon, bevisst fortrengt av våre mødre på seksti- og syttitallet. I dag er det sannsynligvis nyttig for målgruppa av unge jenter, som er vokst opp med «Sex og singleliv» og ikke vil risikere ha på seg nettingstrømper med for store hull når de skal ut og lete etter Mister Big.

En bok som «FASHION BIBLE» kan si noe om hvilke formkrav som stilles til kvinner i Norge i 2008. På den ene siden presenterer den et mangfold av uttrykk som gir rom for individuell frihet, på den andre understreker den en døgnkontinuerlig mulighet for å gjøre «feil».

Før du kan kle deg «må du finne ut hvem du er», skriver forfatterne. Men hvordan gjør man det? Finne ut hvem du er som menneske - eller bare som kleshenger? I kapittelet «Kle deg etter alder» står det at «når du er under 30 er alt lov». Det impliserer selvfølgelig at det dukker opp en skummel regel i det en kvinne passerer tretti, og den regelen er nådeløs. En «litt mer seriøs stil» anbefales, og totalavhold fra G-strengtruser, «men du trenger ikke bli helt firkantet». I førtiåra begynner tonen å bli streng: Det anbefales kjoler som er «ned til knærne eller enda litt lengre … men det fins fortsatt mye med sexappell å velge i».

Når slutter dette valget? Det slutter ved femtiårsdagen. Da anbefaler «FASHION BIBLE» at du kler deg i brunt, blått eller svart: «Ignorer aldri fødselsdagen din, unnskyld aldri alderen din, og sats ikke på å bli eldre med glans. Sats på å bli eldre med bravur og glamour!» Men altså: Svart eller brun glamour. Og etter femtiåra? Etter femtiåra venter døden, motedøden.

«Mote er viktig. Og ikke minst: Mote er makt!» skriver Fardal/Middelthon/Kirsebom. Det har de sannelig rett i. Moteindustrien er en av verdens største. Et stoff som blir vevet på en fabrikk i India kan bli sendt til et atelier i Tokyo for skjæring, videre til Kina for søm, til New York for godkjenning, til London for fotografering, til Paris for visning og til resten av den kjøpekraftige verden for salg. Underveis gjennomgår plagget en formidabel status- og prisøkning gjennom designere, motebutikker, moteblader og reklame. LMVH, Louis Vuitton Moët Hennesy, er et av verdens største selskaper, med en omsetning på 5.6 milliarder euro bare på klesdelen av imperiet i fjor. Enten du kjøper ei veske fra Louis Vuitton, en bukse fra Donna Karan, et skjerf fra Emilio Pucci, et par sko fra Marc Jacobs eller en parfyme fra Dior - merkevarer som alle er omtalt i boka - ender pengene dine samme sted.

I «Norges første komplette motebibel» ville det være interessant om maktperspektivet fra forordet fikk en og annen kommentar underveis mot side 315. Som det nå er, slutter det i stedet med en oppfordring til alltid å reise rundt i verden med en tuperingskam og en liten flaske hårspray.



Hege Duckert er journalist og kommentator i Dagbladet

 

Les også