BOK: I Siri M. Kvammes første roman møter vi ekteparet Liv og Endre. Et lykkelig ektepar som bor på en gård ved havet i Nord-Norge. De venter sitt tredje barn.

En dag krangler de om hvem som skal kjøpe margarin til bursdagskaken til lille Marte som fyller to år. Marte gjemmer seg bak bilen, Endre rygger ut, og bursdagsfeiringen blir en grotesk begravelse. Med pølser, sjokoladekake, ballonger.

Hjerteskjærende
«Eg har aldri sett ei så lita kiste før. Alt var utsøkt, delikat og reint. Heilt ulikt mi sorg og ikkje til å halde ut,» tenker Liv. Skildringen av hennes bunnløse sorg er hjerteskjærende lesning i sin nådeløse realisme.

En kald Marte i en myk kiste og nye bursdagsklær. En sorg hinsides fatteevnen, så eksistensbevegelig skildret at jeg stadig må ta pause i lesningen: «Eg vil at nokon skal komme og gjere dette for meg. Vere meg no. Slik at eg slepp, slik at eg kan tenke andre tankar, vere ein annan stad.»

To blylodd
Liv kan ikke tilgi seg selv for å ha glemt å kjøpe margarin. Hun kan ikke tilgi Endre, «MordarEndre». Beskrivelsen av ekteparets svarte sorg og manglende evne til å hjelpe hverandre er det beste i boka.

«Som to nestenlevande har vi krinsa kring kvarandre, sløve i augo, svarte i hjertet. Utan evne til å møtast, ikkje eingang i blikket. Av og til har han strekt seg mot meg, pressa seg inntil meg, tidlig om morgonen, seint på natta, i sofaen om kvelden. Som ein druknande som desperat famlar etter eit fast haldepunkt, noko å klamre seg til, noko som kan redde han frå å synke ned i djupna og forsvinne for alltid., Men korleis kan to druknande hjelpe kvarandre å halde hovudet over vatnet? Som to blylodd har vi danse kring kvarandre i det svarte, stille.»

Syk erotikk
Liv søker en syk erotisk trøst hos Endres beste kamerat Egil, som alltid har villet ha henne. Akkurat skildringen der er helt på grensen, og Kvamme kunne kanskje unnlatt å la Liv være gravid. Det bikker nesten over når Kvamme lar den sorgtunge moren med den gravide magen, bare tenke på Marte og på «pikken til Egil».

Elegant gjort
Her er mer. Det er en person til, som gjør at denne boka har elementer fra klassiske grøssere. Livs lillesøster Lea har alltid levd i skyggen av sin vakre storesøster. Lea kunne forhindret påkjørselen. Hun så Marte gjemme seg bak bilen, hun så Endre rygge. Men alt som i sakte film. Lea spionerer på storesøsteren, og dennes syke møter med erotomane Egil. Hun benytter sjansen til å prøve å ta Livs plass. Hun går i klærne hennes, og gjør det hun kan for å få Endre. Kvamme har latt fortellerperspektivet skifte mellom de to søstrene, som egentlig avskyr hverandre. Det er svært elegant gjort.

Svart roman
«Vinterhjerte» er en roman så svart at den setter leseren litt ut. Den har elementer som kunne vært helt på grensen, hadde det ikke vært for Kvammes stilsikkerhet og imponerende språklige presisjon.