Det vokser fram en økende skepsis i opinionen når det gjelder forsikringen om at byplanleggingen her i landet foregår innenfor betryggende faglige rammer og på folkestyrets premisser.


Utallige avisinnlegg de siste åra gir uttrykk for at de involverte yrkesgruppene, og det besluttende politiske sjiktet, lar seg manipulere av markedskreftenes mer eller mindre skjulte aktører.

Er dette en konspirasjonsteori, eller gjenspeiler uroen faktiske forhold som strider mot de sivilisatoriske grunnverdier norske myndigheter innbitt forsvarer ved enhver kontroversiell meningsutveksling?

For å si det med rene ord: Har byplanleggingen i Norge et seriøst demokratiproblem?

Min egen erfaring som arkitekturskribent gjennom flere tiår, oftest med hovedstaden som eksempel, er at hver gang jeg hevder at den kommunale Plan- og bygningsetaten (PBE) er grovt vingeklippet, og at regimet i Rådhuset funger som et gissel i en profittmotivert byggebransjes tjeneste, blir jeg møtt med a) en hissig nedlatende retorikk eller b) en avslørende taushet fra begge hold.

Og når jeg i mine artikler påstår at lobbyismen i Rådhuset er et tabubelagt fenomen, og spør hvorfor man ikke praktiserer ordningen med offentlig innsyn – et såkalt lobbyregister – i den omfattende korridorpolitikken som pågår, er det ingen som finner det bryet verdt å besvare spørsmålet.

Da jeg under arbeidet med denne artikkel tok kontakt med et par bystyremedlemmer av ulik politisk valør, og spurte om de kunne huske om et slikt register noen gang hadde vært diskutert, svarte begge benektende.

Som kjent stammer begrepet lobbyisme fra fortidas dialoger i inngangshallene i den amerikanske Kongressen, hvor politikerne møtte folkemengden som prøvde å påvirke de folkevalgte i viktige avgjørelser. Denne rettigheten ("the freedom to petition") ble integrert i USAs grunnlov på 1790-tallet på linje med ytringsfriheten, religionsfriheten og andre menneskerettigheter.

Også i Den europeiske union er korridorpolitiske transaksjoner utbredt. Det sies at 15 000 energiske lobbyister er i sving i EU-parlamentet i Brussel, men ikke alle er offisielt godkjente og det diskuteres om man vil ha enda større åpenhet eller om denne liberale funksjon bør begrenses.

Her i landet tilsier Offentlighetsloven at folk skal ha innsyn i virksomheter som drives av forvaltningsorganer, men visse saker vurderes som gradert materiale og journalføres ikke (såkalte nulldokumenter). Å motta penger eller tjenesteytelser i lobbysammenheng, er strengt forbudt og vedkommende politiker kan dømmes for korrupsjon.

Gjentatte ganger er ønsket om en regulert lobbyisme blitt fremmet i Stortinget, uten å få gjennomslag. Og nylig ble Venstres betimelige forslag om å innføre et lobbyregister nedstemt, med SV på vektskålen, fordi – som avisa Klassekampen skrev 5. november – partiet sitter i regjering med Ap «som har gjort alt som står i deres makt for å stanse forslaget».

Det sier seg selv at lobbyismens hvem-hva-hvor i høyeste grad er et offentlig anliggende. Angående utbyggingen av fjordbyområdene i Oslo, for eksempel, ville det være interessant å få vite hvor mange ganger gigantiske grunneiere som HAV Eiendom AS og ROM Eiendom AS (og dets datterselskap Oslo S Utvikling, OSU) har bedrevet lobbyvirksomhet i Rådhuset – for ikke å glemme de store entreprenørene og investorene – sammenliknet beboerforeninger og andre ressurssvake interessegrupper.

For det er et forbløffende faktum at et kommunalt havnevesen (HAV) og et statlig jernbaneselskap (ROM og OSU) i realiteten opererer som selvbestaltede byplaninstitusjoner i utviklingen av Fjordby-Oslo. Hvordan fikk de et slikt mandat? Og hvordan stiller PBE – og Rådhuset – seg til deres rolle i byplankunstens faglig krevende og samfunnsmessig viktige disiplin?

HAV Eiendom, som eies av Oslo Havn KF, opplyser på sin hjemmeside at selskapets formål «er å delta i byutviklingen i Bjørvika-området gjennom utvikling, utleie, forvaltning, kjøp og salg av fast eiendom», fordi selskapet «eier brorparten av arealene i Bjørvika», 156 dekar. En aktuell oppgave er de pågående arkitektkonkurransene om Munch-museet og Deichmanske bibliotek, hvor HAV Eiendom har stor innflytelse på utformingen av konkurranseprogrammene og arbeidet i juryen.

ROM Eiendoms nettsted er ikke snauere. Selskapet «har som mål å skape bedre byROM der mennesker møtes. Porteføljen har et utviklingspotensial på ca. 2 millioner kvadratmeter». I og med at ROM Eiendom er heleid av NSB, er det i tillegg involvert i prosjekter som ombyggingen av Oslo Sentralstasjon ved Jernbanetorget, Grefsen stasjonsby, Skøyen, Gamlebyen, Loenga, Grorud osv. Samt utallige planer tilknyttet NSBs sporområder over hele landet.

OSU, underlagt ROM Eiendom, opplyser at selskapet «disponerer ca. 300 000 kvm av de totalt 900 000 kvm som skal bygges ut i Bjørvika, og har derfor ansvaret for en tredel av Norges største utbyggingsprosjekt i nyere tid». Inkludert den omstridte høyhusrekken Barcode på nordsiden av operaen til arkitektkontoret Snøhetta. «OSUs visjon», heter det videre på hjemmesiden, «er å bygge et område i Bjørvika som pulserer, er funksjonelt, miljøvennlig bygget, trygt og visuelt attraktivt».

Som om ikke dette var nok: Både HAV Eiendom og ROM Eiendom engasjerer seg i planleggingen av Filipstadområdet, som åpenbart blir en urbanistisk videreføring av de eksklusive strøkene Aker Brygge og Tjuvholmen. Man kan derfor spørre hvor det vesle Fjordbykontoret, etablert i 2002 og underlagt PBE for å «legge til rette for Fjordbyen», befinner seg i dette fagligpolitiske nettverk som skal realisere sjøsidens forvandling gjennom de kommende tiår. Får Oslo et nytt «vestkanten» langs byens populære waterfront?

Summa summarum: Something is rotten in the state of Oslo Fiord City. Byplandemokratiet har forvitret, kapitalkreftene hersker over et kneblet planleggingsfag. Tiden er overmoden for utarbeidelsen av en maktutredning viet bybyggingen i hovedstaden. Og som den dissident jeg er innenfor min egen faggruppe, en profesjon som vet mye – men sier lite – om maktforholdene i byggebransjen, velger jeg å avslutte denne interpellasjon med å stille ledelsen i organisasjonen Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) følgende tre spørsmål:

Støtter NAL – som nå har plassert arkitekturpolitikk øverst på sin dagsorden – kravet om innføringen av et lobbyregister Rådhuset?

Har de ovenfor nevnte eiendomsselskaper rett til – og er de kompetente til – å bedrive byplanlegging?

Bør Plan- og bygningsetaten styrkes faglig og organisatorisk (og ta tilbake det mer verdige navnet Oslo byplankontor)?