Personlig slentring i pophistorien.

Ukas bokanmeldelser

Dr. Munks popleksikon

  • Forfatter: Ragnar Hovland
  • Forlag: Samlaget



BOK: Ikledd et rødt omslag dekorert med et bilde av Doris Day (ifølge sikre kilder fra tida «før hun ble jomfru») kommer dette oppslagsverket. Egentlig ikke er så mye leksikon, men mye annet.

Vitnesbyrd
Forfatteren Ragnar Hovland står bak boka, han har sjøl har spilt i band, bl.a. Dei Nye Kapellanane.

Jeg har truffet en del forfattere i mitt liv. Mange av dem hevder seg interessert i musikk, men er uten særlig peil, de er mest interessert i seg sjøl, og snakker som oftest deretter. Hovland har jeg aldri truffet, men skal man dømme etter denne boka, så har han faktisk grep om sin musikalske verden.

Boka kan misforstås, spesielt hvis man ikke har overvettes kjennskap til verken rock eller Hovlands forfatterskap. Ut fra tittelen skulle man tro dette var et popleksikon, hvilket både er riktig og galt. Blar man i det, kan man fort lures til å tro at dette er noe man må pugge utenat før neste ukes popquiz. Glem det. La oss bare fastslå at dette er et skriftlig vitnesbyrd fra Hovland om at han alltid har vært opptatt av musikk.

Personlig
«Dr. Munks popleksikon» har et forord av en av forfatterens oppdiktete skikkelser, Dr. Munk, som etterfølges av en innledning av Hovland selv. Deretter kommer hoveddelen, et slags leksikon med utgangspunkt i forfatterens egne platesamling, en samling som er svært variert. Artistnavn du knapt ville tro kunne oppholde seg i samme hus dukker opp, til og med side ved side.

I form av korte artikler, eller essays om man vil, forteller Hovland oss enten det han vet om artisten, eller hvorfor han kjøpte plata, eller begge deler (gjerne det) eller andre ting.

Noen utenforliggende stikkord dukker opp, som for eksempel «blues», «norsk pop» eller «lange gitarsoloar». Det siste er kanskje det dårligste kapitlet i hele boka, bare Alvin Lee blir nevnt som et skrekkens eksempel, til tross for at de første LP-ene han lagde med Ten Years After var og er bra.

Mary Hopkin
Enkelte ganger står det mye under hvert stikkord (som Procol Harum), andre ganger gjør det ikke det (The Belle Stars). Noen få ganger er det feil (som at Clapton ble beskyldt for å ha spilt soloene på de første Kinks-platene, det var Jimmy Page), og iblant savner jeg et eller annet, for eksempel The Pretty Things i stykket om Hurricane Smith (skjønt det er fantastisk at nevnte Smith er med!). Enkelte kapitler er morsomme i all sin avslørenhet, som da han sender sin mor ut for å kjøpe en Mary Hopkin-singel, fordi han ikke ville bli sett i nærheten av den sjøl.

Det er kapitlene som ikke handler om artister som faller mest i smak hos undertegnede, som «Haust i platesamlinga eller: Ei heilt nødvendig innledning» og «Rock’n’roll-liv og død». Spesielt det første, med en kjapp analyse av hvorfor musikksmaken hans er blitt som den har blitt. Faktum er at mange av oss kjørte samme linja, med «Ti i Skuddet», «Fabulous 208» og Harald Are Lund.

TV-kasting
Hva kapitlet «Rock’n’roll - liv og død» angår, så inneholder den tanker om slikt som å være rocka, om døden, og å slenge fjernsynsapparater ut av hotellvinduer. Hva det siste angår, vil jeg bare anbefale å slutte med skikken med å hive tv-apparater ut av vinduene. De aller fleste tv-apparater på hotell i dag er koblet direkte til lysnettet, slik at man ikke bare må betale for apparatet, men også for full gjennomgang og oppbygging av det elektriske anlegget.

Boka inneholder også ei liste over band som ikke fikk bli med, og den lista er jo verd en studie i seg sjøl. Jeg ville nok tatt med Deep Purple framfor ELP, men som sagt, det er ikke min bok. Flott at band som Nice, Family og Curved Air i det hele tatt blir nevnt i ei slik liste, de pleier å bli totalt oversett.

Flott språk
Dr. Munks Popleksikon er illustrert med plateomslag i farger fra begynnelse til slutt. En del av artistene er det referert til i oversikten, mens resten er fra lista over dem som ble vraket vekk.

Boka kan gjerne leses i små porsjoner, som noveller eller halvdikt. Ordbruken er en nytelse, og man kan miste sterke momenter hvis man tar for mye om gangen. Som følgende sukk fra side 217:

«Det er alltid litt trist å høyre folk ein tidlegare har respektert snakke om ting dei ikkje har greie på.»

Det skjer ofte innen musikk, og jeg er så enig så enig.


LES OGSÅ:
  • Disse bøkene selger best akkurat nå
  • Flere bokanmeldelser
  • Dagbladet.no/litteratur
  •  

    Les også

    Søk i skattelistene

     

     

     TEGNESERIER - Dagens striper

    Nemi av Lise Myhre

     |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

    © Lise / distr. iblis@nemi.no