Forskningsbudsjettet som statsråd Tora Aasland framla for 2009 gledet mange. Det inneholder positive tiltak selv om satsingen ikke er ambisiøs. Budsjettet på 19,7 mrd. kr skulle tilsvare en realøkning på 4,4 %. Forgjengerens «hvileskjær» blir kompensert med økt basisbevilgning til Universitets- og høyskole (UH)-sektoren og 200 nye rekrutteringsstillinger. Imidlertid har Nifu Step anslått et behov for 520 stillinger. Dessuten fant UH-rådet ut at budsjettet ikke kompenserer for økning i pensjonsinnbetalinger og lønnsvekst, noe som til sammen vil utgjøre ca. 500 millioner. Derfor er neste års budsjett dårligere enn årets, og krisestemning preger sektoren. Aasland har uttalt at hun ser alvorlig på dette, men svakheten i budsjettet ble oppdaget for seint. Et slikt negativt signal er demotiverende for akademisk rekruttering, selv om den siste salderingen av årets budsjett med 160 millioner til UH-sektoren er et lite plaster på såret.
Den internasjonale finanskrisen er et tilleggsproblem, og Aasland sier at «Det eneste som er sikkert nå, er at alt er usikkert». Likevel er hun enig med LO-leder Roar Flåthen og adm.dir. i Forskningsrådet, Arvid Hallén, om at nettopp i krisetider er forskning særlig viktig. Dette er som et ekko av USAs kommende president Barack Obama. Til tross for krisen lover han å doble støtten til grunnforskning de neste ti år. Han innser at det er slik fri vitenskap som flytter grenser og åpner for innovasjon og utvikling; det er viktig at politiske føringer ikke overstyrer forskerne. Forskningspolitikk må bygge på innspill fra forskerne selv, der ulike synspunkter ivaretas. Og dialog er Aaslands styrke.
Forskningsfondet ble etablert som et resultat av statsråd Jon Lilletuns forskingsmelding «Forskning ved et tidsskille»; den ble entusiastisk vedtatt av Stortinget i 2000. Forutsetningen var at avkastningen særlig skulle brukes «til å styrke den langsiktige, grunnleggende forskningen» etter strategiske valg gjort av Forskningsrådet. Dessverre har Regjeringen de siste åra øremerket mye av avkastningen til andre budsjettposter. Avslagene på søknader til frie prosjekter innen biologi og biomedisin er på minst 90 %. Når det så opereres med ettårige budsjetter i UH-sektoren, blir langsiktigheten i forskningen underminert. Alt dette er destruktivt i kampen om gode hoder. Forskningsfondet bør derfor styrkes med oljepenger før disse helt forsvinner i finanskrisen, og bruken av avkastningen må bli mer målrettet mot rekruttering.
Realfaglig forskning krever utstyr med høye driftsutgifter og må bygge på teamarbeid med tett oppfølging av studentene. Men driftsmidler spises opp av økende lønnsutgifter. Kraftige nedskjæringer av den faste staben reduserer veilederkapasiteten, og det blir stadig vanskeligere for de unge å se et karriereløp innen akademia. Aksjon «lausungene» som tar sikte på å gjøre noe for de midlertidig ansatte, har fått enorm støtte. Dette bekrefter frustrasjonen som preger norsk forskning.
Grunnforskning er et av Obamas viktige mottrekk i finanskrisen. Det er alvorlig at USA importerer avanserte teknologiprodukter til en verdi av 53 mrd. dollar mer enn landet eksporterer. Kina leder nå eksporten av slike produkter. USA har dessuten havnet på syttende plass av industrialiserte land når det gjelder andelen collegestudenter som oppnår vitenskapelig grad. For 30 år siden var USA på tredjeplass. De siste seks år er støtten til biomedisinsk forskning blitt redusert slik at bare 10 % av søknadene innvilges. Dette skremmer bort unge talenter, og etablerte forskere nøler med å satse på dristige prosjekter. Obama ser at dette er uholdbart og vil derfor stimulere grunnforskningen.
Fri forskerinitiert vitenskap er forskningens «såkorn», sa Lilletun. Det medisinske forskningsrådet i England har nylig hatt en tilsvarende debatt og økt støtten til grunnforskning med 30 %. Rådet uttaler at det erkjenner betydningen av at gode forskere får anledning til langsiktig utvikling av sine egne ideer. Slik vitenskap er på sikt selve fundamentet for translasjonsforskning til beste for pasientene.
Gode rådgivere tilsier at Obama har reelle muligheter til å nå sine mål. Han støtter seg til en gruppe av fremragende eksperter, og over 60 amerikanske nobelprisvinnere går god for hans politikk. Kjennskap til forskningens natur er viktig for å forstå dens betydning. Dette forklarer Kinas enorme økonomiske vekst. I 1998 brukte landet 0,7 % av sitt BNP på forskning. Særlig de siste fem år har det vært en svær satsing og nå brukes 1,49 % av BNP, tilsvarende Norges innsats gjennom mange år. I sommer fikk jeg møte professor Tieniu Tan, visegeneralsekretær for det kinesiske vitenskapsakademiet. Han roste den kinesiske regjeringen for troen på forskning. Forklaringen mente han var den innsikt regjeringskollegiet besitter ved å ha flere forskningsskolerte statsråder.
Det virker ikke som om Aasland får tilsvarende støtte blant sine kolleger. Riktignok uttalte Kristin Halvorsen i fjor til Dagens Næringsliv at det er viktig for Norge «å investere i menneskelig kapital (…). Vår framtidige velstand er avhengig av at vi bygger opp et sterkt kunnskapssamfunn». Hun har tidligere uttalt: «Det har alltid skuffet meg at vi ikke har greid å følge opp politiske løfter om forskningsinnsatsen i budsjettkroner. Nå skal vi bevise at vi virkelig skal få til en slik satsing.» Dette har Halvorsen ennå ikke bevist. Derfor må Aasland stole mer på et politisk uavhengig forskingsfond enn på regulære budsjettforhandlinger.
SFF-ordningen med opprettelse av sentra for fremragende forskning har vært et lyspunkt. Men overføringsverdien til resten av universitetsmiljøene – storparten som står utenfor SFF-ordningen – er ikke blitt som forventet. Her oppleves kårene som trangere enn før fordi det ikke er blitt tilført nok friske midler. Dette har i noen miljøer ført til det Lars Walløe i en fersk utredning betegner «interessekonflikt». Tyskland har fulgt opp sin SFF-ordning med velfinansierte PhD-skoler og bred institusjonell støtte der hvor det gjøres forsking av høy kvalitet, og tyske forskere jeg har snakket med er godt fornøyd.
Det er noe fundamentalt galt med norsk forskningspolitikk. Effekten av de seinere års sultefôring avspeiles i den dårlige uttellingen vi nå får i konkurransen om forskningsmidler fra EU. For perioden 2002-06 utgjorde det knapt 80 % av den kontingenten vi innbetalte, og det ser ut til å kunne bli dårligere neste periode. Å søke om EU-midler er en tung prosess som krever interessante resultater og planer å vise til, men også et profesjonelt administrativt støtteapparat. Det samme gjelder søknader til det europeiske forskningsrådet hvor Norges uttelling ligger helt på bunnen.
En ny forskningsmelding er nå under utarbeidelse av Aasland, og hun har invitert til konferanse 8.12. for å få innspill. Vi har hatt mange gode forskningsmeldinger tidligere og tallrike strategiske anbefalinger fra UH-sektoren og Forskningsrådet. Viktigst av alt blir det derfor å få på plass en forpliktende strategi der rekruttering til akademia står sentralt.
Den internasjonale finanskrisen er et tilleggsproblem, og Aasland sier at «Det eneste som er sikkert nå, er at alt er usikkert». Likevel er hun enig med LO-leder Roar Flåthen og adm.dir. i Forskningsrådet, Arvid Hallén, om at nettopp i krisetider er forskning særlig viktig. Dette er som et ekko av USAs kommende president Barack Obama. Til tross for krisen lover han å doble støtten til grunnforskning de neste ti år. Han innser at det er slik fri vitenskap som flytter grenser og åpner for innovasjon og utvikling; det er viktig at politiske føringer ikke overstyrer forskerne. Forskningspolitikk må bygge på innspill fra forskerne selv, der ulike synspunkter ivaretas. Og dialog er Aaslands styrke.
Forskningsfondet ble etablert som et resultat av statsråd Jon Lilletuns forskingsmelding «Forskning ved et tidsskille»; den ble entusiastisk vedtatt av Stortinget i 2000. Forutsetningen var at avkastningen særlig skulle brukes «til å styrke den langsiktige, grunnleggende forskningen» etter strategiske valg gjort av Forskningsrådet. Dessverre har Regjeringen de siste åra øremerket mye av avkastningen til andre budsjettposter. Avslagene på søknader til frie prosjekter innen biologi og biomedisin er på minst 90 %. Når det så opereres med ettårige budsjetter i UH-sektoren, blir langsiktigheten i forskningen underminert. Alt dette er destruktivt i kampen om gode hoder. Forskningsfondet bør derfor styrkes med oljepenger før disse helt forsvinner i finanskrisen, og bruken av avkastningen må bli mer målrettet mot rekruttering.
Realfaglig forskning krever utstyr med høye driftsutgifter og må bygge på teamarbeid med tett oppfølging av studentene. Men driftsmidler spises opp av økende lønnsutgifter. Kraftige nedskjæringer av den faste staben reduserer veilederkapasiteten, og det blir stadig vanskeligere for de unge å se et karriereløp innen akademia. Aksjon «lausungene» som tar sikte på å gjøre noe for de midlertidig ansatte, har fått enorm støtte. Dette bekrefter frustrasjonen som preger norsk forskning.
Grunnforskning er et av Obamas viktige mottrekk i finanskrisen. Det er alvorlig at USA importerer avanserte teknologiprodukter til en verdi av 53 mrd. dollar mer enn landet eksporterer. Kina leder nå eksporten av slike produkter. USA har dessuten havnet på syttende plass av industrialiserte land når det gjelder andelen collegestudenter som oppnår vitenskapelig grad. For 30 år siden var USA på tredjeplass. De siste seks år er støtten til biomedisinsk forskning blitt redusert slik at bare 10 % av søknadene innvilges. Dette skremmer bort unge talenter, og etablerte forskere nøler med å satse på dristige prosjekter. Obama ser at dette er uholdbart og vil derfor stimulere grunnforskningen.
Fri forskerinitiert vitenskap er forskningens «såkorn», sa Lilletun. Det medisinske forskningsrådet i England har nylig hatt en tilsvarende debatt og økt støtten til grunnforskning med 30 %. Rådet uttaler at det erkjenner betydningen av at gode forskere får anledning til langsiktig utvikling av sine egne ideer. Slik vitenskap er på sikt selve fundamentet for translasjonsforskning til beste for pasientene.
Gode rådgivere tilsier at Obama har reelle muligheter til å nå sine mål. Han støtter seg til en gruppe av fremragende eksperter, og over 60 amerikanske nobelprisvinnere går god for hans politikk. Kjennskap til forskningens natur er viktig for å forstå dens betydning. Dette forklarer Kinas enorme økonomiske vekst. I 1998 brukte landet 0,7 % av sitt BNP på forskning. Særlig de siste fem år har det vært en svær satsing og nå brukes 1,49 % av BNP, tilsvarende Norges innsats gjennom mange år. I sommer fikk jeg møte professor Tieniu Tan, visegeneralsekretær for det kinesiske vitenskapsakademiet. Han roste den kinesiske regjeringen for troen på forskning. Forklaringen mente han var den innsikt regjeringskollegiet besitter ved å ha flere forskningsskolerte statsråder.
Det virker ikke som om Aasland får tilsvarende støtte blant sine kolleger. Riktignok uttalte Kristin Halvorsen i fjor til Dagens Næringsliv at det er viktig for Norge «å investere i menneskelig kapital (…). Vår framtidige velstand er avhengig av at vi bygger opp et sterkt kunnskapssamfunn». Hun har tidligere uttalt: «Det har alltid skuffet meg at vi ikke har greid å følge opp politiske løfter om forskningsinnsatsen i budsjettkroner. Nå skal vi bevise at vi virkelig skal få til en slik satsing.» Dette har Halvorsen ennå ikke bevist. Derfor må Aasland stole mer på et politisk uavhengig forskingsfond enn på regulære budsjettforhandlinger.
SFF-ordningen med opprettelse av sentra for fremragende forskning har vært et lyspunkt. Men overføringsverdien til resten av universitetsmiljøene – storparten som står utenfor SFF-ordningen – er ikke blitt som forventet. Her oppleves kårene som trangere enn før fordi det ikke er blitt tilført nok friske midler. Dette har i noen miljøer ført til det Lars Walløe i en fersk utredning betegner «interessekonflikt». Tyskland har fulgt opp sin SFF-ordning med velfinansierte PhD-skoler og bred institusjonell støtte der hvor det gjøres forsking av høy kvalitet, og tyske forskere jeg har snakket med er godt fornøyd.
Det er noe fundamentalt galt med norsk forskningspolitikk. Effekten av de seinere års sultefôring avspeiles i den dårlige uttellingen vi nå får i konkurransen om forskningsmidler fra EU. For perioden 2002-06 utgjorde det knapt 80 % av den kontingenten vi innbetalte, og det ser ut til å kunne bli dårligere neste periode. Å søke om EU-midler er en tung prosess som krever interessante resultater og planer å vise til, men også et profesjonelt administrativt støtteapparat. Det samme gjelder søknader til det europeiske forskningsrådet hvor Norges uttelling ligger helt på bunnen.
En ny forskningsmelding er nå under utarbeidelse av Aasland, og hun har invitert til konferanse 8.12. for å få innspill. Vi har hatt mange gode forskningsmeldinger tidligere og tallrike strategiske anbefalinger fra UH-sektoren og Forskningsrådet. Viktigst av alt blir det derfor å få på plass en forpliktende strategi der rekruttering til akademia står sentralt.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen