Vi leste med interesse debattinnlegget «Jeg – en torturist?» av Tor Levin Hofgaard, President i Norsk Psykologiforening, i Dagbladet 27/11. Norsk Sykepleierforbund er enig i at en større satsing på lavterskel tilbud og tidlige intervensjoner er viktigst for å få ned tvang i psykisk helsevern. Samtidig mener vi at tvangsbruken innen psykisk helsevern slik den er organisert i dag også kan reduseres drastisk. Det er store forskjeller i praktiseringen av tvang som ikke alene kan forklares med mangel på ressurser eller antall «vanskelige pasienter». Helsepersonell som beslutter og gjennomfører tvang må granske egen praksis. Det samme må helseregionene og sykehusene. I tillegg trenger vi å utarbeide nasjonale retningslinjer om bruk av tvang.

Respekt for pasientens selvbestemmelse og menneskerettigheter er grunnleggende prinsipper i helseretten. I Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999- 2008 var et uttalt mål å ha «mest mulig frivillighet i behandlingen». Vi er langt fra i mål. Det kan virke som om vi som helsepersonell ikke helt har skjønt omfanget av hva som oppleves krenkende. Det store spørsmålet er når er det faglig, juridisk og mellommenneskelig forsvarlig å bruke tvang?

I sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer står det at «sykepleieren skal ivareta den enkelte pasients integritet, herunder retten til helhetlig omsorg, retten til å være medbesluttende og retten til ikke å bli krenket.» Tvang og tvangsmidler i sykepleien er et dilemma, og forskning viser at tvang oppleves forskjellig. Mange pasienter opplever tvangsbruken som belastende og krenkende. Andre ganger kan tvangsbruk oppleves som en lettelse for pasienten. Måten tvang gjennomføres på har mye å si for pasientens opplevelse av behandlingen. Uansett er tvangsbruk en stor inngripen i pasientenes liv. Det er derfor helt avgjørende at bruk av tvangsmidler er basert på strenge kriterier, faglig kompetanse og kun brukes som en siste utvei.

Samtidig vet vi at alvorlig psykisk helsesvikt kan føre til situasjoner hvor eget eller andres liv står i fare. Dette er klart eksemplifisert i flere saker de siste årene, hvor sterkt forvirrede mennesker har knivstukket tilfeldige personer på åpen gate. I slike situasjoner vil bruk av tvang ved innleggelse og i behandling være uunngåelig. Samfunnet har både rett og plikt til å beskytte andre samfunnsborgere og den psykisk syke mot seg selv. Dette er også sikret gjennom Lov om psykisk helsevern, der det står at tvang kan benyttes når pasienten «utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse».

Av de 8.000-10.000 menneskene som årlig blir tvangsinnlagt i Norge, er det likevel de færreste som utgjør en fare for andre. Som regel dreier det seg om en alvorlig psykisk helsesvikt som medfører stor bekymring hos den nære familien, på arbeidsplassen og hos fagfolk, slik at en innleggelse synes nødvendig, uavhengig av om pasienten selv er enig i dette. § 3-3 i Lov om psykisk helsevern åpner for bruk av tvang når pasienten «får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert eller at vedkommende i meget nær fremtid får sin tilstand vesentlig forverret». Dette er det såkalte «behandlingskriteriet» som flere brukerorganisasjoner er kritiske til. Slik det er i dag er det svært ulik tolkning av behandlingskriteriet.

Det er derfor viktig og nødvendig at myndighetene ser nær- mere på bruken av denne paragrafen.

Norsk Sykepleierforbund er i ferd med å ferdigstille en strategi for psykisk helsearbeid og rus. Strategien omhandler blant annet bruk av tvang, den fokuserer på menneskerettigheter og belyser prosesser som Norsk Sykepleierforbund mener er suksesskriterier for å minimalisere tvangsbruken i Norge; nemlig 1) Fokus på utvikling og bruk av alternativer til tvang; 2) Nasjonale faglige retningslinjer for tvangsbruk; 3) En godt utbygd kommunehelsetjeneste; 4) Kompetente fagfolk og god faglig ledelse; 5) God samhandling; 6) Tilrettelagte boliger; 7) Oppsøkende helsetjenester og 8) Lavterskeltilbud på pasientens premisser

Som helsepersonell, hjelpere og medmennesker må vi øke vår kunnskap på dette området. Vi er definitivt ikke torturister, men vi må kritisk vurdere egne holdninger og praksis med hensyn til bruk av tvang, både på individ- og systemnivå. Norsk Sykepleierforbund vil, i samarbeid med pasienter, pårørende, andre faggrupper og helsemyndighetene, arbeide for å etablere gode alternativer til tvangsbruk. Tvangsbruken må og skal ned!