Judas Kiss

• Artist: The September When
• Plateselskap: Commercial Animal/EMI

CD: The September When hadde en akseptabel gjenforeningskonsert i Stavanger tidligere i høst. Det var likevel noe urovekkende over Morten Abels framtoning – helhjertet det ene øyeblikket, distansert og ironisk det neste. Den nye låta de spilte – den lallende «Cesar»-et-eller-annet – understreket at et eventuelt platecomeback fra dette bandet burde møtes med den største skepsis.

Men så er det vel noe med mekanismene i gjenforeninger som gjør utfallet uforutsigbart, noen personkjemiske reaksjoner som i heldige øyeblikk kan oppstå blant folk som har hatt annet å tenke på i mange år. Abel selv har åpenbart landet på den helhjertede siden: Trivsel og flyt, låtene triller ut og så har de plutselig utvidet sin relativt kresne diskografi med en ganske ålreit plate, 14 år etter den forrige.

«Judas Kiss» kunne for så vidt vært en ny Morten Abel-soloplate i mangt og mye, for eksempel har Abels mangeårige våpendrager Børge Fjordheim fått en produsentrolle. I så fall ville vi sagt at det endelig er blitt ryddet opp i mye av tullballet som har bidratt til å sende solokarrieren hans utfor en bratt kommersiell skråning. Albumet er dessuten litt mer folksy og Dylan-inspirert i grunnstillingen (en klar arv fra Solo-Abel) enn de mer kunstferdige og utvilsomt 90-tallstidstypiske funk/grønsj-faktene som preget for eksempel «Hugger Mugger». Den mangler også en slik lett pompøs superballade á la «Cries Like A Baby» – en av bandets spesialdistanser – men er ellers leken og periodevis mildt eksperiment- og angrepsvillig, uten å glemme å være popplate. Særlig Morten Mølster synes å ha samlet opp et gitarformidlingsbehov, det tyter ut i inspirerte, elektriske støt.

Det låter altså umiskjennelig September When, inkludert den lett forurettede melankolien som har ligget som en lysegrå hinne utenpå mye av deres musikk. Hvor relevante de er som rockband i Norge anno 2008, og om publikum faktisk ønsker dem tilbake, er to spørsmål som like fullt blir hengende i lufta. «Judas Kiss» mangler dessuten et par utpregede hits som kunne fått i gang comebackmotoren for alvor. Men det er samtidig en forsonende sjarm, tydelig gjenkjennelighetskraft og en inspirert glød her, og det er mer enn man kan si om de fleste gjenforeningsplater.