BOK: «Like bak låg ein kropp med fleire store sår over ei flerra jakke, to små bryst som var rivne opp av harde, kvasse slag, eit lite auge som var klistra saman over ei avbiten tunge, i det minste antok eg at tunga var biten av, ettersom ein del mangla. Eg pirka litt meir med støvelen. Liket kunne ikkje ha lege lenge, Det surkla fremleis i skallen.»

Nattsvart
Jan Roar Leikvolls debutroman er svart som natten. Tematikken deprimerende velkjent. Den handler om den surrealistiske helvetestilværelsen i en konsentrasjonsleir. Jeg-personen er en naiv og feminin liten mann, som bor på rom med sterke Hans. Hans er en overlever, og beskytter sin skjøre romkamerat. Han jobber om natten, men forteller aldri med hva. «Likevel visste eg kva det var når det lukta søtt og bederva, ei varm lukt frå kleda og den gulbrune fargen, som det finaste ettermiddagslyset eg ein sjeldan gong såg.»

Nå sies det ikke eksplisitt at dette er Holocaust. Men scenariet er velkjent: Kulden, brutaliteten, lukten av brent kjøtt fra ovnene, massegraver, utmagrede mennesker med stirrende øyne, et rom fullt av det fineste menneskehår, fanger som trekker ut gulltenner på lik. Så sterk er tematikken at den må virke farlig fristende på en debutant som vil ryste leserne. Samtidig skal det desto mer til for å unngå Holocaustindustriens sentimentaliserende spekulasjoner i det ondeste onde. Det unngår Leikvoll på mirakuløst vis.

Knuste barnehoder
Originaliteten ligger i innfallsvinkelen. Hovedpersonen har et barns naivt konkrete blikk. Han er forelsket i Hans, og stjeler en liten gutt som han gjemmer på rommet. De tre utgjør en familie i hans dagdrømmerier. Han ser ømt på Hans’ vakre hender som stryker over den lille guttens tynnhårete kranie. «Hendene som hadde knust mange slike hovud.» Disse brutalt realistiske bruddene gjør at Leikvoll kan tillate seg slike scener.

Presis og følsom
«Eit vintereventyr» er skrevet med presisjon og følsomhet. Helvetestilværelsen brytes opp av hovedpersonens drømmerier. Som når han sorterer fangenes kofferter, med klær og gjenstander som minner om et normalt liv. «Såg sommar, såg eple. Såg inn i epla, høyrde dei vekse. Vide seg ut, lyden av natt, epleknak i måneskin, høyrde epla eldast og ikkje lenger det som hende rundt meg.» Selve avslutningen er helt på grensen. Hovedpersonen tar på seg dameklær, høye sko og lang lys parykk med hår fra døde fanger. Han møter sin elskede Hans i en scene så rå, at det er en prestasjon at Leikvoll kommer i havn. Igjen takket være sin utsøkte prosa.