MISS LANDMINE: I et intervju med rådsmedlem Ottar Grepstad i «Midt i debatten» i går, begrunnes avslaget av Traaviks søknad med at det ikke hadde kommet inn nok nye elementer i prosjektet siden forrige runde, eller som Knut Haavik så presist uttrykte det i Aftenposten: at det er en blåkopi. Rådets avslag begrunnes med at Miss Landmine (2) i Kambodsja ikke er nyskapende nok, den er en kopi, av Miss Landmine (1) i Angola. Det er riktig at konseptet er det samme, nemlig en missekonkurranse blant landmineofre, men konteksten, aktørene, den politiske situasjonen osv er forskjellig i Angola og Kambodsja. Dette har scenekunstutvalget lagt til grunn når de tilrådet at prosjektet skulle få støtte i 2009. Rådets krav om det nyskapende og nye elementer, er forståelig i forhold til det som er kulturrådets profil, for eksempel dersom man støtter en ny oppsetning av «Et dukkehjem».

Det er på tide å supplere tradisjonelle kvalitetskriterier med kvalitetskriterier som tvinges fram av samtidskunsten selv. Relasjonell estetikk, sosialt engasjert kunst, deltagelsesestetikk, aksjonisme, intervenerende kunst er navn på kunstretninger der «det nye» er deevaluert som målet og meningen med kunsten. Spørsmålet om nye former, nye konsepter er satt til side til fordel for en kunst som vil noe, vil være handling, vil skape relasjoner og sosiale konsekvenser, vil intervenere i sektorer og sammenhenger utenfor kunstinstitusjonen selv. Traaviks Miss Landmine kan betraktes som en del av denne tendensen i samtidskunsten. Traavik har skapt et prosjekt som nettopp skaper en forskjell; for landmineofrene selv, for landminesaken, for vestlig blikk på skjønnhet og skjønnhetskonkurranser.

Kvalitetskriteriene knyttet til de ovennevnte estetikker er snarere et spørsmål om relevans, hensiktsmessighet, kontekstnærhet, nytte og sosiale konsekvenser av prosjektet. Er det viktigere at et kunstprosjekt inneholder nye elementer, er nyskapende, enn at det er dødsviktig? Kulturrådet støtter samtidskunsten, derfor er det helt avgjørende at Kulturrådet også opererer med kvalitetskriterier som er i takt med de mange tendenser innenfor samtidskunsten. «Nyskapende» dekker ikke lenger det hele, og det er garantert helt irrelvant for landmineofrene. Utover den begrunnelsen som rådet selv har gitt, var det vårt klare inntrykk på Årskonferansen til kulturrådet, «Den farlige kunsten», at mange fikk Miss Landmine i halsen når de ble stilt overfor det. Det ble felt en klar smaksdom der i salen på Dansens hus, og det er ikke overraskende at koblingene mellom kunst, nødhjelp og skjønnshetskonkurranse får folk til å reagere. Bare ikke medlemmene av rådet, som istedet har valgt å henvise til formelle argumenter. Vi vil ikke se bort fra at den smaksdommen også hadde betydning for avslaget av Traaviks prosjekt.