HØR LYDKLIPP: Brandy - «Right There (Departed)». Anmeldelsen finner du her.

CD: 1998 er en evighet siden i norsk rock. Det er for så vidt et mulig startpunkt i beretningen om den store norske musikkoppturen på 2000-tallet, men det visste ingen da. Det var, på svært mange måter, gamle dager.

Vi var en musikknasjon fattig på selvtillit, fattig på gjennomslagskraft internasjonalt og fattig på tradisjoner annet enn plateselskapenes gammelmodige tankegang rundt hva som kunne ha kommersiell gjennomslagskraft.

Men vi var også beriket med en pussig regional slagside, den såkalte rootsrocken, hvor miljøet rundt det toneangivende musikkmagasinet Beat og deres faste tilholdssted Cruise Café på Aker Brygge nærmest vedtok - og fikk effektuert - at dette var noe vi skulle være mye over gjennomsnittlig opptatt av her på berget. Det er en arv som fortsatt lever i stort sett beste velgående; på plate, på festivaler og i avisspalter.

Madrugadas forløpere
Rootsbølgen var i god bevegelse da Midnight Choir traff den i 1994, med et selvtitulert men ikke særlig særpreget countryrockalbum, mer fint enn virkelig bra, mer velspilt og velsunget enn virkelig bevegende. Men allerede på andrealbumet «Olsen’s Lot» (1996) tegnet det seg et bilde av et band som kombinerte rock- og countryverdier, kunstrockambisjoner, klang, melankoli, mytedyrking og vokal kraft på en måte som gjør dem til Madrugadas utvilsomme forløpere her hjemme. Og en forløper for den etter hvert typisk norske forståelsen - både hos artister og publikum - for melankoli som hard musikalsk valuta også, kanskje.

Det store alvoret
«Olsen’s Lot» er et kjempealbum, og i denne anmelders bok en like kjær plate i hylla som «Amsterdam Stranded». At det er sistnevnte som får deluxebehandling i 10-årsgave og har fått et unisont stempel som norsk 90-tallsklassiker, er likevel helt greit. Det er på mange måter en mer finjustert variant, en mer modnet og skarpkantet versjon, av den dramatiske dynamikkforståelsen, den introverte stemningsdyrkingen, dødsalvoret og leflingen med pompøsitetens smertegrense som ble utlagt på «Olsen’s Lot». Her er mye tungsinn og alvor og interne bandgnisninger som kanaliseres, men noe av Midnight Choirs storhet var at det tross alle kunstnermyter og dvelende tungsinn, alltid lå popmelodier begravd - og noen ganger godt synlig - i all tristessen. Den Gene Clark-influerte «Mercy Of Maria» for eksempel, hvor både låtskriver Atle Bystrøm og vokalist Paal Flaata skriver og synger seg inn i norsk rocks evighetskanon.

Retro i toppklasse
Og like mye som det er en på alle mulige måter vakker og betakende samling musikk, er det også en uro og intens ubehagelighet ved disse sangene, som vel er det som gjorde det - og gjør det fortsatt - til en såpass inntrykksfull lytteropplevelse. Produksjonsmessig står den seg utmerket: Chris Eckman fra Seattle-gruppa The Walkabouts hadde en inspirert og broderlig/faderlig hånd over gruppa på denne tida (han har skrevet gode linernotes i denne utgaven), og deluxeutgaven holder høy internasjonal retrofaglig klasse - og det kan man ikke si om alle norske gjenutgivelser - i alt fra bonusspor til bilder og supplerende vinylutgivelse. «Amsterdam Stranded» får med andre ord den behandlingen den fortjener.