Hvordan kan vi gi de fattige landene noe som minner om rettigheter til velferd?
• Les også:
Terje Tvedt: NRK lurer TV-seerne
Christian Borch: - Tvedt skyter seg i foten
De årlige innsamlingsaksjonene i NRK har i den siste tiden blitt gjenstand for kritikk. I Samtiden og Dagbladet karakteriserer professor Terje Tvedt NRKs rolle i disse aksjonene som «journalistikkens absolutte sammenbrudd». Hvorfor? Fordi NRK bruker sine journalister til å markedsføre en tilfeldig valgt veldedighetsorganisasjon, og ikke til å bedrive journalistikk. Tvedt skriver videre at disse tv-aksjonene bygger opp under et verdensbilde der mottakerne er lidende og døende, og hjelpeorganisasjonene er heltene, og vi som givere er i sentrum som utviklingens «første beveger».
Kritikken er absolutt berettiget. Når NRK velger seg en hjelpeorganisasjon, gjør de det i en vrimmel av organisasjoner, som alle er avhengig av støtte for å overleve. Og dette valget er verd godt og vel 200 millioner kroner, eller med andre ord, drift i mange år fremover. Det kan virke som NRK stort sett velger sin årlige organisasjon på bakgrunn av dens størrelse og popularitet. Men hvordan vet vi at våre penger kommer best til nytte her? Et enda mer sentralt spørsmål: Hvordan vet vi at dette er den beste måten å hjelpe de lidende og døende på?
Hvis vi ser nærmere på dette verdensbildet der vi redder menneskeliv gjennom veldedighet, og dermed gjør det vi kan - tross alt - stemmer det?
Det siste tiåret er det i statlig forvalting blitt stadig viktigere å kunne dokumentere effekt. Hvis en ikke oppnår målbare resultater, forsvinner statlig støtte. For eksempel opplever ideelle organisasjoner tøffe tider, enten de driver med rusvern eller barnevern, hvis de ikke oppfyller statlige krav til dokumentasjon av effekt av behandlingen. Men når det gjelder statlig veldedighet, eller U-hjelp, har det vært veldig vanskelig å kunne dokumentere effekt av alle millionene som er gitt gjennom årenes løp. Mennesker har uten tvil blitt og blir hjulpet. Men i denne sektoren stilles ikke de samme kravene til effekt av behandling.
Hva er egentlig målet med bistanden? Hvis det er å minske fattigdommen i verden, har den i så fall en veldig vanskelig dokumenterbar effekt. Det kan dermed virke som det er flere motiv bak veldedigheten.
Veldedighetshistorien, med sine gamle religiøse røtter, har uten tvil inspirert velferdsstatens utvikling. Men veldedighet vil ikke være tilstrekkelig for å dekke Ola Nordmann sine behov i dag. Den er en anakronisme; forteller altså hvordan fattige ble hjulpet før velferdsstaten begynte sin utvikling i Tyskland på slutten av 1800-tallet. Men den har selvsagt en viss funksjon også i dag i samspill med velferdsstaten.
Det er velferdsstaten som i dag sikrer dine rettigheter, slik at du slipper å sulte. Noen, stort sett alle narkomane, må likevel tigge. Deres daglige inntekt avhenger av ditt humør, slik det alltid har vært med veldedighet. Om du føler for å gi litt almisser i dag. Den er med andre ord tilfeldig, og ikke garantert, som gjennom trygdesystemet. Dette er en fundamental forskjell. Fordi giveren har en helt annen makt over tiggeren enn hva saksbehandleren har over mottakeren av velferdsrettighetene. Nemlig en makt over liv og død i sin ytterste forstand. Og alt avhenger av humøret ditt. Eller din moral. Om du synes de fortjener det eller ikke.
Vi kan lære noe av disse tiggerne. Og det er hvordan det føles å være avhengig av bistand. Den er også tilfeldig. Like tilfeldig som hvilken organisasjon NRK velger til sitt årlige bistandsshow.
Hvordan kan vi gi de fattige landene noe som minner om rettigheter til velferd? Hva med å gi dem like rettigheter som rike land når det gjelder handel? Slik at de selv kunne utvikle produksjon, og i fremtiden en gang selv garantere sine egne borgere mot fattigdom, slik vi gjør? Dagens globale handelssystem tvinger de fattige landene til å forbli råvareprodusenter der innbyggerne jobber for noen dollar dagen. Dette skjer gjennom en tollpolitikk Norge ivrer for å beholde. Å stå på de fattiges siden når de globale handelsreglene utformes, bør være en sak politikere sloss om å gjøre. Titusener dør hver dag av urettferdighet. Spør politikerene om hva som er strategien.
Et verdensbilde der Norge, gjennom sine sjenerøse innbyggere, er med på å redde verden ved den årlige TV-aksjonen er komfortabelt for oss alle. Det er med på å opprettholde en verdensorden som er urettferdig, men der vi slipper anstrengende omstillinger, nettopp fordi systemet er statisk. Et verdensbilde både Staten og NRK tydeligvis er fornøyd med.
I den forestående valgkampen vil ikke dette bli et viktig tema. En stadig økende urettferdighet kompenserer vi med litt mer U-hjelp, effekt eller ikke. Dessuten er miljøkampen viktigere. Men mens Norges sjenerøsitet høster lovord i den rike verden, skjer det en ny utvikling en annen plass.
I Kina har et friere marked løftet 200 millioner ut av fattigdom de siste 10 årene. Noe lignende har aldri skjedd ved hjelp av bistand - så lenge bistandspolitikk har eksistert.
Kina har begynt å løfte flere fattige afrikanske land ut av fattigdom gjennom gjensidige forretningsavtaler. Uten moralske eller etiske krav.
Dette blir selvsagt kritisert av oss. Men ikke av de fattige, som nå slipper å tigge av oss. Men vi risikerer å miste bistandsmakten vår i fremtiden hvis utviklingen fortsetter. Finanskrise eller ikke.
Terje Tvedt: NRK lurer TV-seerne
Christian Borch: - Tvedt skyter seg i foten
De årlige innsamlingsaksjonene i NRK har i den siste tiden blitt gjenstand for kritikk. I Samtiden og Dagbladet karakteriserer professor Terje Tvedt NRKs rolle i disse aksjonene som «journalistikkens absolutte sammenbrudd». Hvorfor? Fordi NRK bruker sine journalister til å markedsføre en tilfeldig valgt veldedighetsorganisasjon, og ikke til å bedrive journalistikk. Tvedt skriver videre at disse tv-aksjonene bygger opp under et verdensbilde der mottakerne er lidende og døende, og hjelpeorganisasjonene er heltene, og vi som givere er i sentrum som utviklingens «første beveger».
Kritikken er absolutt berettiget. Når NRK velger seg en hjelpeorganisasjon, gjør de det i en vrimmel av organisasjoner, som alle er avhengig av støtte for å overleve. Og dette valget er verd godt og vel 200 millioner kroner, eller med andre ord, drift i mange år fremover. Det kan virke som NRK stort sett velger sin årlige organisasjon på bakgrunn av dens størrelse og popularitet. Men hvordan vet vi at våre penger kommer best til nytte her? Et enda mer sentralt spørsmål: Hvordan vet vi at dette er den beste måten å hjelpe de lidende og døende på?
Hvis vi ser nærmere på dette verdensbildet der vi redder menneskeliv gjennom veldedighet, og dermed gjør det vi kan - tross alt - stemmer det?
Det siste tiåret er det i statlig forvalting blitt stadig viktigere å kunne dokumentere effekt. Hvis en ikke oppnår målbare resultater, forsvinner statlig støtte. For eksempel opplever ideelle organisasjoner tøffe tider, enten de driver med rusvern eller barnevern, hvis de ikke oppfyller statlige krav til dokumentasjon av effekt av behandlingen. Men når det gjelder statlig veldedighet, eller U-hjelp, har det vært veldig vanskelig å kunne dokumentere effekt av alle millionene som er gitt gjennom årenes løp. Mennesker har uten tvil blitt og blir hjulpet. Men i denne sektoren stilles ikke de samme kravene til effekt av behandling.
Hva er egentlig målet med bistanden? Hvis det er å minske fattigdommen i verden, har den i så fall en veldig vanskelig dokumenterbar effekt. Det kan dermed virke som det er flere motiv bak veldedigheten.
Veldedighetshistorien, med sine gamle religiøse røtter, har uten tvil inspirert velferdsstatens utvikling. Men veldedighet vil ikke være tilstrekkelig for å dekke Ola Nordmann sine behov i dag. Den er en anakronisme; forteller altså hvordan fattige ble hjulpet før velferdsstaten begynte sin utvikling i Tyskland på slutten av 1800-tallet. Men den har selvsagt en viss funksjon også i dag i samspill med velferdsstaten.
Det er velferdsstaten som i dag sikrer dine rettigheter, slik at du slipper å sulte. Noen, stort sett alle narkomane, må likevel tigge. Deres daglige inntekt avhenger av ditt humør, slik det alltid har vært med veldedighet. Om du føler for å gi litt almisser i dag. Den er med andre ord tilfeldig, og ikke garantert, som gjennom trygdesystemet. Dette er en fundamental forskjell. Fordi giveren har en helt annen makt over tiggeren enn hva saksbehandleren har over mottakeren av velferdsrettighetene. Nemlig en makt over liv og død i sin ytterste forstand. Og alt avhenger av humøret ditt. Eller din moral. Om du synes de fortjener det eller ikke.
Vi kan lære noe av disse tiggerne. Og det er hvordan det føles å være avhengig av bistand. Den er også tilfeldig. Like tilfeldig som hvilken organisasjon NRK velger til sitt årlige bistandsshow.
Hvordan kan vi gi de fattige landene noe som minner om rettigheter til velferd? Hva med å gi dem like rettigheter som rike land når det gjelder handel? Slik at de selv kunne utvikle produksjon, og i fremtiden en gang selv garantere sine egne borgere mot fattigdom, slik vi gjør? Dagens globale handelssystem tvinger de fattige landene til å forbli råvareprodusenter der innbyggerne jobber for noen dollar dagen. Dette skjer gjennom en tollpolitikk Norge ivrer for å beholde. Å stå på de fattiges siden når de globale handelsreglene utformes, bør være en sak politikere sloss om å gjøre. Titusener dør hver dag av urettferdighet. Spør politikerene om hva som er strategien.
Et verdensbilde der Norge, gjennom sine sjenerøse innbyggere, er med på å redde verden ved den årlige TV-aksjonen er komfortabelt for oss alle. Det er med på å opprettholde en verdensorden som er urettferdig, men der vi slipper anstrengende omstillinger, nettopp fordi systemet er statisk. Et verdensbilde både Staten og NRK tydeligvis er fornøyd med.
I den forestående valgkampen vil ikke dette bli et viktig tema. En stadig økende urettferdighet kompenserer vi med litt mer U-hjelp, effekt eller ikke. Dessuten er miljøkampen viktigere. Men mens Norges sjenerøsitet høster lovord i den rike verden, skjer det en ny utvikling en annen plass.
I Kina har et friere marked løftet 200 millioner ut av fattigdom de siste 10 årene. Noe lignende har aldri skjedd ved hjelp av bistand - så lenge bistandspolitikk har eksistert.
Kina har begynt å løfte flere fattige afrikanske land ut av fattigdom gjennom gjensidige forretningsavtaler. Uten moralske eller etiske krav.
Dette blir selvsagt kritisert av oss. Men ikke av de fattige, som nå slipper å tigge av oss. Men vi risikerer å miste bistandsmakten vår i fremtiden hvis utviklingen fortsetter. Finanskrise eller ikke.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen