Norsk narkotikapolitikk er et underlig fenomen, rotfestet som den er i norsk puritanisme. At Oslo har fått stempel på seg som den byen i verden der flest dør av overdose, har kun medført at norske politikere beordrer mer av den samme medisinen som ikke fungerer. En allianse bestående av en puritansk og protestantisk venstreside og en verdikonservativ høyreside (inkl. Frp) har blokkert alle forsøk på nytenkning innenfor ruspolitikken. Derfor kommer helseminister Hanssens utspill om gratis heroin veldig beleilig, men kommer også garantert til å bli skutt ned. Norske politikere oppfører seg som strutsen, og parkerer hodene sine i sanden der de verken ser eller hører noe. Utenlandsk forskning blir konsekvent oversett og neglisjert.

Dette handler ikke om gratis heroin, men det som kalles heroinassistert behandling, (Heroin-assisted Treatment (HAT)), et seriøst forskningsbasert tiltak for å gi samfunnets svakeste en mulighet til å leve et tilnærmet normalt liv. I en utmerket oversiktsartikkel i tidsskriftet Minerva viser Jan Arild Snoen at nesten all forskning på heroinassistert behandling konkluderer med at heroinbrukerne fungerer bedre i jobb, blir mindre syke, kriminaliteten synker, dødeligheten reduseres betraktelig og ikke minst at rekrutteringen går betydelig ned.

Da HAT ble innført i Sveits på begynnelsen av 90-tallet, var det 1.000 av 30.000 heroinbrukere (heretter pasienter) som ble tatt inn i programmet. For å bli tatt inn i programmet måtte pasientene være minst 18 år og ha vært avhengig av heroin i minst to år. I tillegg måtte de ha vært gjennom to tidligere behandlingsforsøk, samt være betydelig preget av dårlig helse og sosiale problemer. Det viser seg i forskningsrapporter at pasienter som ble tatt inn i programmet var eldre og hadde vært rusavhengige i en lengre periode enn de som deltok i metadonbehandling. Alle pasientene måtte i tillegg la seg teste og gi forskerne tilgang til sine rulleblader.

De som deltok på behandling med legeordinert heroin i perioden 1994 til 1997 ble fulgt av forskerne på fire områder: Helse, økonomi, sosiale forhold og kriminalitet. De tre første faktorene kunne evalueres etter denne relativt korte perioden. For å undersøke langtidseffekten på kriminalitet ble rullebladene til pasientene undersøkt på nytt i 2000. Men først, hva sier forskningen om helse, økonomi og sosiale forhold?

En rapport fra 1997 gjennomgår den sveitsiske forsøksperioden fra 1994-1996. Den fysiske helsen til pasientene ble bedre og forble bedre gjennom hele perioden. De som allerede var HIV-smittet fikk profesjonell og bedre behandling, og de kvinnene som ble gravide under perioden fikk god oppfølging og fullførte graviditeten uten komplikasjoner. Samtidig kunne forskerne spesielt rapportere om mindre depresjoner. Forbruket av ulovlig heroin og kokain gikk fort og merkbart ned.

Det understrekes at selv om resultatene her er meget oppløftende, var det mange av deltakerne som ikke hadde en effekt før etter flere måneder med behandling. Etter seks måneder var fortsatt 89 prosent under behandling, noe som er langt bedre en hva man ser i sammenheng med andre behandlingsmetoder av heroinavhengige. For behandlingsperioden 1994-2000 døde kun én prosent av pasientene, men ingen av disse dødsfallene var relatert til overdoser. I Norge dør det gjennomsnittlig én person av overdose om dagen.

Det er på tide at samfunnet innser at det ikke nødvendigvis er fullstendig avrusning av menneskene vi ser på Plata som er målet. Mange av disse menneskene kan leve et tilnærmet normalt liv om de slapp å bruke alle tid på å jage ulovlig dop på gata. For deltakerne i behandlingsprosjektet i Sveits bedret bo- og arbeidsforholdene seg betydelig. Andelen som var i stand til å få seg fast arbeid steg fra 14 til 32 prosent, og andelen arbeidsledige mer enn halverte seg fra 44 til 20 prosent. En tredjedel av pasientene, som før de gikk inn i behandlingsprogrammet mottok trygd, var ikke lenger avhengig av økonomisk støtte. I en oppfølgingsstudie, som ble gjort seks år etter at programmet ble startet, pekes det på en signifikant reduksjon av bruken av ulovlige stoffer og økt levestandard.

I en nytte-kostnads-analyse vises det at den samfunnsøkonomiske nytten ved programmet er dobbelt så stor som de tilhørende kostnadene. Den største delen av gevinsten kom fra de nevnte helseforbedringene, men også reduksjonen i kriminalitetsrelaterte utgifter, hvilket bringer oss til den langsiktige effekten på kriminalitet. Ikke overraskende kommer det største fallet i bruk og besittelse av heroin, men analyser av politirapporter viser at deltakerne også hadde redusert bruken av kokain og cannabis, noe som sannsynligvis kommer fra at heroinbrukerne får mindre kontakt med narkotikamiljøet. Men ikke minst har vinningsforbrytelser blitt betraktelig redusert, rett og slett fordi brukerne ikke trenger penger til narkotika.

Det vil alltid være en gruppe som faller utenfor de hjelpetiltak som iverksettes overfor rusbrukere, og i alle storbyer vil det være noen mennesker som faller utenfor flertallssamfunnet. Å arbeide for et heroinfritt samfunn er en ren utopi som fører til stigmatisering av brukerne, at de dør i behandlingskø og at de ikke blir behandlet med verdighet. Ved å tilby dem legeordinert heroin vil folk som er avhengige av heroin være mer motiverte til å forandre livet sitt. De får muligheten til å fylle livet sitt med annet enn det daglige jaget etter dop og kan få et bedre liv. Samfunnet vil bli mindre belastet med kriminalitet, prostitusjon og tigging.

Oslo Byaksjon var det første partiet som programfestet legeordinert heroin i sitt prinsipprogram fra 2007. Oslo Byaksjon er per i dag det eneste partiet i Norge som går inn for legeordinert heroin. Oslo Byaksjon ønsker helseminister Bjarne Håkon Hanssen velkommen etter, og krever at forsøk med legeordinert heroin også settes i gang i Oslo.