Mye, veldig mye for pengene

Kast terning på filmen(Klikk på en terning!)

3,9

51
stemmer

FILM: Regissør Baz Luhrmann er ingen minimalist. Hans motto synes å være «jo mer, jo bedre». Han lykkes med det i «Moulin Rouge», da han samtidig blandet inn rikelige mengder ironi. Når han nå stuper ut i et klassisk drama av det episke slaget, blir det om ikke direkte magaplask, så i hvert fall mer selsomt enn vellykket.

Gigantomani
«Australia» likner på både «Mitt Afrika» og «Pearl Harbor». Men den er nok mest inspirert av 50- og 60-tallets «matpakkefilmer». Slike evigvarende epos som hadde innlagt pause, ideelt til å stikke i kiosken for påfyll av snop – eller spise medbrakt niste. Med filmer som «Broen over Kwai», «Lawrence og Arabia» og «Dr. Zhivago» framstår kanskje David Lean som den som mestret denne gigantomanien best. Australske Luhrmann er ingen Lean, og «Australia» er en film av svært varierende kvalitet.

Det dreier seg om en ung, forfinet britisk kvinne (Nicole Kidman) som reiser «down under» for å avvikle sin manns mislykkete forsøk på å tjene penger som kvegbaron. Mannen dør, og etter en kort-kort sorgperiode, faller hun nesegrus for det ville, vakre landet – og for kjekkasen Drover (Hugh Jackman). I australsk målestokk er hennes farm liten og den lokale kvegkongen ønsker på westernvis å overta hele greia. Dette burde være mer enn nok for en stor film, men Luhrmann, som også er ansvarlig for historien, fyller på med undertrykking av urinnvånere, og siden handlingen utspiller seg tidlig på 40-tallet, rikelig med krigerske japanere.

Pene å se på
Kidman og Jackman har flere ting felles: De er begge australske, de er dyktige – og pene å se på. Men de finner seg aldri helt til rette i sine roller. Det er neppe deres skyld. Luhrmann synes å ha hatt problemer med å bestemme seg for hvem de egentlig er. Han har også slitt med hvilken film han vil lage. En moderne og elegant vri på melodramaet, eller et streit romantisk epos av det urtradisjonelle slaget. Og historien er litt western, litt romantisk drama og litt krigsfilm.

Aldri kjedelig
På den tekniske siden blir inntrykket forsterket. Bruken av musikk er ironisk i det ene øyeblikket, og storslått og dramatisk det neste. Bildene veksler mellom flotte turistreklamebilder og datamanipulerte kitschtablåer. Dialogen er nesten amatøraktig banal i en scene, for så å skape gåsehud i en annen. Og så videre.

«Australia» blir aldri blir kjedelig. Men den er lang og slutter så mange ganger at når rulleteksten kommer, føles det nesten som en befrielse.

 

Les også

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com