Det heter seg at det ikke fins noen tabuer lenger, at det moderne mediesamfunnet er blitt så avstumpet at det ikke nytter å provosere verken med vold, sex eller pornografi. Men jeg kan si tre ord som garantert utløser et ras av debattinnlegg: Ja til kopisperrer!


Den rådende internettideologien er at kopisperrer bare er et onde som gjør livet vanskelig for forbrukerne, og at de så å si er årsaken til at folk deler filer med hverandre på nettet i stedet for å betale for det. Denne unyanserte holdningen har i det siste spredt seg som ild i tørre datakabler langt utenfor de rene nettromantikernes rekker.

For eksempel har Forbrukerrådet gjort kampen mot kopisperrene til en flaggsak: «Sony BMG har som siste av de fire store musikkdistributørene varslet at de vil fjerne forbrukerfiendtlige kopisperrer på salg av musikk på Internett,» melder de triumferende på sine nettsider, og fortsetter: «Forbrukerrådet håper dette er første foten i graven for kopisperren.» Det er ikke lenger fildelerne som er skurker, det er tvert imot kopisperrene i seg selv som bør forbys.

Å hevde noe annet er etter hvert blitt en personlig belastning. Jeg blir stadig oftere møtt med en blanding av hoderysting og overbærende latter og betraktet som en mørkemann fra en bransje som ikke skjønner en byte av hvordan verden utvikler seg. I virkeligheten er jeg nok en av de mer erfarne ebok-leserne i landet som har lest bøker på alle slags skjermer i årevis, fra pc via pda til mobiltelefon, og endt opp med å finne ut at jeg like gjerne leser på skjerm som på papir. Og det er litt det denne artikkelen skal handle om: Hva skjer i et ebokmarked uten kopisperrer den dagen folk oppdager at det er like bra å lese på skjerm som på papir (for ikke å si enda bedre: dagens elektroniske leseapparater befinner seg bare i sin spedeste barndom).

Blant nettromantikerne har det etter hvert vokst fram en Robin Hood-myte om at opphavsretten i våre dager bare er et skalkeskjul for at multinasjonale forlag, musikk- og filmselskap skal tjene seg feite mens de legger hindringer i veien for folks frie bruk av kultur og kunnskap. Men Åndsverksloven ble tvert imot skapt nettopp for å sikre mulighetene for å skape ny kunnskap og kultur i samfunnet. Da Gutenberg oppfant trykkekunsten for snart 600 år siden, ga det støtet til verdenshistoriens største kunnskaps- og demokratiseringsprosess. Bøker ble allemannseie, det oppsto et marked man kunne selge bøkene sine på, og dermed ble det også rom for andre meninger enn det adelen og kirken betalte for.

Men trykketeknologien var så billig og smart og spredte seg så fort at det oppsto et nytt problem: Hvem som helst kunne kopiere eller plagiere bøker, og det ble på ny umulig å leve av skriftene sine. Dette ga støtet til den første copyrightloven i England i 1710, 250 år etter Gutenberg. Loven ble kalt «an Act for the Encouragement of Learning /…/ and for the Encouragement of Learned Men to Compose and Write useful Books».

Loven beskytter opphavsmannens «enerett til eksemplarframstilling», men gjennom tida er denne eneretten myket opp av hensyn til samfunnets behov for kunnskapsspredning og offentlig diskusjon: Derfor er det for eksempel lov å sitere fra åndsverk, det er lov å kopiere til undervisningsformål, og det er lov å ta kopier til privat bruk. I Norge kom denne siste retten inn i Åndsverkslovens §12 først fra 1930, og omtales gjerne som at «verk man har kjøpt eller ervervet med tillatelse, kan deles med venner og slektninger».

Det er ofte denne retten til privatkopiering vi krangler om i våre dager. "Kopisperrer?" sier folk til meg og gjør store øyne, som om jeg skulle sagt «misjonærstilling», «hvalbiff» eller noe annet som vi la bak oss i forrige århundre. Og så kommer tusenkronersspørsmålet, selve nådestøtet som skal få meg til å krype tilbake under steinen som jeg kom fra: «Mener du at jeg ikke skal kunne låne bort bøkene mine til familie og venner?»

Vel, vi må i det minste kunne tenke over det, i ei tid som byr på den største medierevolusjonen siden Gutenberg. I papirbokas verden har vi vært vant til å låne bort ei bok til en person av gangen, og vi har stort sett sørget for å få dem igjen før vi låner bort flere (hvis ikke begynner det å likne på tyveri). I ebokas verden kan vi låne bort alle bøkene våre til alle slektninger og venner (og dem er det som kjent blitt en del av siden Facebook), samtidig som vi beholder våre egne eksemplarer. Det er en ganske stor forskjell. En himmel for leserne, utvilsomt. Men hvordan skal en forfatter livnære seg der?

Når diskusjonen om kopisperrer er blitt så unyansert, tror jeg det er fordi folk blander sammen teknologi, forretningsstrategier og jus. Teknologisk sett fins det kopisperrer i dag som fungerer utmerket for meg som kunde. Både Mobipockets system for ebøker og iTunes sitt for lydfiler gjør at jeg kan bruke filene på mange apparater. Men så har iTunes lagt en forretningsstrategi som låser innholdet inne i Apples apparater, og andre leverandørers innhold ute. For meg personlig har dette ført til følgende paradoks: Den musikken jeg har kjøpt fra iTunes, kan jeg spille på nesten alle apparater unntatt min foretrukne musikkspiller, som er en Nokia N95. Mens ebøkene mine kan jeg lese på absolutt alle apparater unntatt min foretrukne ebok, som er en iPod Touch.

Dette er svært irriterende for meg som kunde, og derfor heier jeg selvsagt på Forbrukerrådets kampanje for å få iTunes til å åpne musikkfilene sine mot andre apparater. Men jeg mener de går for langt når de stevner dem inn for Markedsrådet, som de nå har gjort, og jeg tror ikke de vil nå fram der. Juridisk sett kan jeg ikke se at iTunes gjør noe galt, men i lengden vil de tape forretningsmessig, og derfor kommer de til å gi seg.

Det siste, avgjørende argumentet som brukes mot kopisperrene er gjerne at de er ubrukelige fordi de kan brytes. Men vindusruter kan knuses også, og det har ikke ført til at vi har sluttet å låse dørene våre. Kampen om opphavsretten i en digital verden er en kamp om ideologi vel så mye som om teknologi. I stedet for å ønske kopisperrene i graven, burde vi kreve at de blir gjort mer kundevennlige. Det er fullt mulig, og strengt nødvendig hvis vi vil unngå ei framtid der privatkopiering glir umerkelig over i piratkopiering.