IFØLGE seg selv er Norges Hjemmefrontmuseum «Norges ledende institusjon på okkupasjonshistorie». Hjemmefrontmuseet sprang ut av et miljø bestående av motstandsfolk knyttet til Jens Chr. Hauge og Arbeiderpartiet. I den siste tiden har historikere som Tore Pryser, Harald Berntsen og Lars Borgersrud gått ut og kritisert den ensidige framstillingen av den norske krigsinnsatsen i regi av Hjemmefrontmuseet og dets direktør Arnfinn Moland.

Lengst i sin kritikk går likevel den danske historikeren og journalisten Bent Blüdikov i Berlingske Tidende, som til NRK Nyheter forteller at han blir sjokkert over hvordan den norske krigsforskningen finansieres: «Det lyder som en ganske skrekkelig ting, det gjør meg helt blek. Det kommer som en ubehagelig overraskelse å få høre at det er innblanding fra den offentlige sektor på den måten. Det skal det absolutt ikke være». Gjennom sin finansiering, er det Forsvaret som i stor grad styrer hvem som får forske på andre verdenskrig i Norge, og hva de får forske på. Derfor tegnes grunnfortellingene om Norges krigsinnsats fremdeles i svart-hvitt. Heltene er knyttet til Kompani Linge og Milorg, mens skurkene er NS-medlemmer og stripete av alle slag.

I Danmark ble det på 90-tallet opprettet et fond på flere millioner for unge historikere og ny forskning om andre verdenskrig. Fram til da konsentrerte de danske historikerne seg om motstandsbevegelsens frihetskamp. Men de siste ti åra har det kommet et skred av nye bøker som tar for seg de mørkere sidene av dansk krigshistorie: som de danske østfrontkjemperne, behandlingen av tyskerpikene, og om hvordan den danske industrien profitterte på samarbeidet med tyskerregimet. Beslektede temaer er lite utforsket i Norge, enten det er jødeaksjonene, hemmelige likvideringer, det økonomiske samarbeidet med tyskerne under krigen, historier om forrædere innenfor hjemmefronten, eller kvinnene i de hemmelige tjenestene. Interessant er det også å sammenlikne høstens danske storfilm «Flammen og Citronen» opp mot «Max Manus» der Arnfinn Moland har vært konsulent. Der «Flammen og Citronen» problematiserer motstandskampen, fortsetter norske filmskapere den ensidige heltedyrkelsen i tegneserieformatet med Hjemmefrontmuseets velsignelse.

I Norge blir krigen fremdeles brukt som et ledd i nasjonsbyggingen, og mesteparten av de offentlige pengene går til å framstille den norske frihetskampen. Pengene til okkupasjonsforskning må kanaliseres bort fra Hjemmefrontmuseet og over til Forskningsrådet og universitetsmiljøer. På den måten kan kriteriene for tildeling av støtte bli synliggjort og diskutert, og vi kan få prosjekter som utfordrer den norske heltedyrkingen.

Over 60 år etter krigens slutt er Norge forhåpentligvis modent for å tegne den norske grunnfortellingen om okkupasjonstiden i gråtoner.