Etter en ukes  omfattende bombing av Gazastripen startet Israel bakkeinvasjonen lørdag kveld, og situasjonen er nå svært kritisk. Over 500 mennesker er blitt drept, flere tusen skadd, og norske leger i Gaza by rapporterer at sykehusene er i ferd med å slippe opp for nødvendig utstyr. Befolkningen er uten elektrisitet og i ferd med å gå tom for en rekke basisvarer. Når det hele er over, vil det være behov for å vurdere den humanitære situasjonen nøye. Vi blir også nødt til å se på den politiske situasjonen med nye øyne. Nøyaktig hvordan det politiske landskapet vil se ut, vet vi foreløpig ikke. Spørsmålet er hvem som vil tjene og tape på krigshandlingene?

Verken Hamas eller Israels regjering er irrasjonelle aktører. De prøver begge å oppnå konkurrerende målsettinger. Den seks måneder lange våpenhvilen mellom Israel og Hamas ble ikke forlenget. I stedet valgte Hamas å la egne og andre militære grupperinger pepre israelske grensebyer med raketter. Hamas mente våpenhvilen ikke hadde ført noe godt med seg. Snarere hadde Israels kvelertak på Gazas 1,5 millioner innbyggere blitt sterkere i løpet av høsten. Stengningsregimet hadde ødelagt økonomien, og levekårene var dramatisk forverret. Allerede sommeren 2007 beskrev Verdensbanken en økonomisk kollaps på Gazastripen, og ifølge en rapport fra UNRWA i fjor sommer levde over halve befolkningen under fattigdomsgrensen.


I tillegg til  Israels tøffe politikk mot befolkningen i Gaza fortsatte okkupasjonen av Vestbredden, og Israel satte opp en mur langt inne på palestinsk side for å nekte selvmordsbombere adgang til Israel. PLOs forhandlinger med Israel hadde i Hamas' øyne ikke ført noen steds hen. Palestinerne var ikke nærmere en egen stat. Rakettangrep fra Gaza mot Israel var derfor ifølge Hamas det eneste middelet man hadde igjen i motstandskampen.

En meningsmåling utført av Fafo i 2008 viste at den palestinske befolkningen mente bedre levekår var det viktigste politiske spørsmålet. I tillegg ønsket flertallet fredsforhandlinger med Israel. Men de så også rakettangrep mot Israel som et legitimt virkemiddel. Hamas ønsket alle disse tre tingene. Bevegelsen vil ha en ny våpenhvile med Israel, bedre enn den som utløp før jul. Det viktigste kravet var en avtale som garanterte åpne grenser, slik at økonomien kunne få et oppsving og levekårene forbedres - en avtale som satte en tidsfrist for gjenåpningen. Rakettangrep på Israel skulle forbedre Hamas' forhandlingsposisjon.


Høstens våpenhvile  var kostbar for Hamas. For det første var det betydelig motstand mot den internt. Dernest måtte Hamas tvinge andre grupper til å holde seg rolige. Videre har mange palestinere gått lei av Den palestinske selvstyremyndigheten (PA), som har oppnådd lite gjennom uendelige forhandlinger med Israel. Hamas ønsker å sikre seg økt oppslutning på bekostning av Fatah, den fremste PLO-fraksjonen i PA.

Selv om Hamas ventet en væpnet respons fra Israel på rakettbeskytningen mot byer som Ashkelon og Sderot, hadde de neppe forestilt seg det kraftige svaret Israel har gitt. Til tross for at den israelske hæren nå står langt inne i Gaza, betyr det ikke at Hamas har mistet kontrollen eller får mindre støtte i befolkningen. De rapportene vi mottar fra Fafos ansatte i Gaza, tyder snarere det motsatte. Hvorvidt oppslutningen varer ved når befolkningen i Gaza og på Vestbredden får hendelsene på avstand, er imidlertid et åpent spørsmål.

Selv om store deler av Gazas innbyggere akkurat nå bedriver forsvarskrig og ikke er opptatt av partipolitikk, er det fra noen hold - blant annet i en artikkel i Jerusalem Post i helga - blitt spekulert på om Fatah vil prøve å ta over styret av Gaza dersom Israel virkelig gjør alvor av det de har sagt de vil gjøre, nemlig å knuse Hamas. Militært sett er Hamas i ferd med å bli bombet mange år tilbake i tid, og den opprustningen som utvilsomt skjedde under våpenhvilen, er snart historie. Vi tror imidlertid ikke Fatah vil ha kapasitet til en militær overtakelse av Gaza.

Angrepet har også  en innenrikspolitisk agenda i Israel. Det er snart valg, og landets regjeringspartier, spesielt Kadima og Arbeiderpartiet, som konkurrerer med Likud om stemmer, ønsket å slå politisk mynt på situasjonen ved å vise militær handlekraft for å beskytte grenseområdene mot Gaza. Meningsmålinger tyder på at de har økt sin oppslutning etter at konflikten startet. Den israelske hæren har på sin side ønsket å gjenopprette militær troverdighet etter nederlaget i Libanon i 2006.

På kort sikt kan Israels bakkeinvasjon stoppe rakettangrepene. Men det kan også fort bli et tveegget sverd. Israel kan ødelegge utskytningsramper og militære kommunikasjonssentra, men ifølge militære eksperter vil man ikke klare å ta ut alle mobile installasjoner. «Å slå ut Hamas en gang for alle» vil ikke lykkes, verken militært eller politisk. En bakkekrig vil også helt sikkert føre til store sivile tap, på tross av israelske forsikringer om at man gjør sitt beste for å spare sivilbefolkningen. Dette vil skade Israels posisjon i den internasjonale opinion. Den forståelse som de innledende angrepene ble møtt med, er allerede i ferd med å forvitre.


Videre vil Hamas  påføre israelske styrker betydelige militære skader. De første soldatene har alt falt. Den israelske regjeringen har utvilsomt regnet med at befolkningen er villig til å tåle betydelige tap. Hva prisen til slutt blir i form av menneskeliv og stemmer, er uvisst.

Usikkerheten er etter vårt skjønn svært stor i denne konflikten. Partene har handlet rasjonelt ut fra egne målsettinger, men vi er slett ikke sikre på at noen av partene når dem. Det eneste vi med sikkerhet kan si, er at vi har flere millioner tapere: den israelske og palestinske befolkningen.


Vi tror at  resultatet av Israels krig mot Hamas og Gazastripens innbyggere kan vise seg å bli det stikk motsatte av det Israel ønsker å oppnå. Snarere enn at Hamas legges i grus, kan det nemlig hende at Hamas styrker sin stilling, ikke bare i Gaza, men også på Vestbredden og i resten av regionen. Taperne i et slikt scenario vil ikke bare være Israel, men også PA. President Abbas og den Fatah-dominerte regjeringen har allerede store troverdighetsproblemer, og de kan fort vokse. Et realistisk scenario er at Hamas svekkes militært, men øker sin politiske oppslutning og posisjon.

Dette vil føre til nye utfordringer, ikke bare for Israel, men også det internasjonale samfunn. Begge trenger sårt en ny politikk overfor Hamas, men ny politikk må være basert på hva Hamas faktisk er, og hva den islamistiske bevegelsen ønsker. Hva kan Israel og det internasjonale samfunn drøfte med Hamas, og hva er det umulig å forhandle om? Finnes det politisk rom for å tenke nytt om kompromisser og en mer varig våpenhvile? Det kan være tilfelle, men dette rommet kan bare identifiseres gjennom en omfattende revurdering fra det internasjonale samfunns side om de faktiske maktforhold i det palestinske samfunn. Ved siden av PA på Vestbredden befinner en helt sentral aktør seg i dag i Gaza, Hamas. Dette må det internasjonale samfunn begynne å forholde seg til.