Undertegningen av  Oslo-avtalene mellom Yitzhak Rabin og Yassir Arafat i 1994 vekket håp om fred på begge sider av grensa mellom Israel og Gaza. Flere titusener palestinere fant seg arbeid i Israel. Sammen med sine israelske naboer, hovedsakelig bønder som har dyrket jordene nær grensa, skapte de en felles drøm om fred og velstand.

På den tida  fungerte jeg som borgermester i distriktet som strekker seg langs grensa mellom Gaza og Israel. Den tidas optimisme ga meg og mine palestinske naboer en mulighet til å utvikle et mangefasettert forhold: Hundrevis av unge Gaza-innbyggere studerte på vår akademiske høyskole; kvinneorganisasjoner slo seg sammen på sommerleirer for israelske og palestinske barn; israelske miljøverneksperter bisto borgermesteren i Dir el-Balakh på Gazastripen med å håndtere kloakken som strømmet ut i havet; og med hjelp fra europeiske land ble det bygd et stort anlegg som skulle forsyne jordbruket på begge sider av grensa med renset vann. Mange personlige venner fra Gaza tilbrakte helgene i svømmebassenget på kibbutzen der jeg bor. Jeg pleide å spise
sammen med familien på de utsøkte fiskerestaurantene i nabobyen.


Alt virket som  en drøm. Den gangen spurte vi oss selv hvorfor vi hadde kastet bort så mange år på en blodig og meningsløs konflikt. Men perioden med gode naboforhold endte brått i september 2000, da Yassir Arafat bestemte seg for å sette i gang den andre intifadaen og trekke oss alle ned i den blodige malstrømmen som krever en uakseptabel pris fra oss alle den dag i dag.

Ikke engang den modige avgjørelsen som ble tatt av statsminister Ariel Sharon, om å tvangsflytte 7500 israelske nybyggere og jevne deres hjem med jorda, i tillegg til tilbaketrekningen av nesten 15 000 soldater fra Gazastripen, stoppet aksjonene. Skytingen av bønder som arbeidet på jordene, bare tiltok, mens deres hus og familier ble bombardert. Da Hamas kom til makten etter det palestinske valget i 2006, ble de siste gjenværende forbindelsene med myndighetene i Gaza brutt, samtidig som Hamas intensiverte sine aksjoner mot medlemmer av Fatah.


På en sabbatskveld  i mai i fjor la familier i kibbutzen, alle kledd i hvitt, i vei mot den offentlige spisesalen før det tradisjonelle aftensmåltidet. Salen var godt opplyst, det lå hvite duker på bordene, og det sto stearinlys i midten av rommet. Mens barna og deres foreldre gikk rolig i vei, regnet et kraftig bombardement fra bombekastere inn i hjertet av kibbutzen.

Jimmy Kedoshim, 48, far til tre unge barn, ble drept av en av bombene foran øynene på kona og barna. I de fatale sekundene ble mange revet mellom behovet for å hjelpe en venn og forpliktelsen til å søke dekning for barna og seg selv.

Jimmys voldsomme død er ett aspekt ved den lange og kompliserte sagaen vi har gjennomlevd de siste åtte åra. Tusenvis av familier som lever nær grensa til Gaza, er blitt rammet av daglig bombardement av lokalsamfunnet. Enda flere har opplevd denne virkeligheten de siste dagene. Gjennom åtte år er barn blitt født til lyden av raketter som eksploderer, og de bærer med seg disse opplevelsene hele tida. Posttraumatiske lidelser er blitt utbredt blant barn og voksne, hvis eneste ønske er å leve i fred.


Tida er kommet  for at en ansvarlig regjering gjenvinner sin suverenitet og gir sine borgere den personlige sikkerheten de fortjener. Israelske myndigheter prøver ikke å overta Hamas' taktikk. Den islamistiske organisasjonen har ukritisk avfyrt over 8000 missiler, raketter og granater inn i en sivilbefolkning gjennom de siste åtte åra. På den tida har det israelske militæret gjort alt de kan for å minimalisere skadene som påføres den palestinske befolkningen, iblant ved å sette israelske soldater og sivile i fare.


Det er viktig  å huske at operasjonen som finner sted i Gaza, ikke er rettet mot den palestinske befolkningen, som vi har hatt nære forhold til tidligere, og det er heller ikke en straffeaksjon. Operasjonen forsøker å gjenopprette ro og stabilitet i en region som mangler begge deler på grunn av Hamas' handlinger. Fred er en felles interesse. Palestinerne valgte å stemme fram en ekstremistisk gruppe som har skapt hat og lidelse, i stedet for å investere i utdannelse og redusere fattigdommen.

Når kampene avtar, vil israelske styrker vende tilbake til sine baser. Vi vil vende tilbake for å dyrke jordene våre. Folket i Gaza må avgjøre om de skal opprettholde et radikalt og undertrykkende regime, eller om de skal gripe muligheten til å etablere en ledelse som ønsker fred, noe som vil hjelpe oss alle med å få tilbake tida med gode naboforhold. Valget er deres.

Copyright: Guardian News & Media 2009. Oversatt av Rune Rogndokken Moen.