Over porten  til Dantes helvete sto det «Lasciate ogni speranza, voi ch'entrate» - eller «La alt håp fare, den som her trer inn». I dag kunne det like godt vært skrevet over Gazas porter, for det som møter den som måtte gå inn der, vil i dag bare være krig, lidelse, mismot og død. Voldsbruken er fullstendig overdreven, får vi vite, noe som ikke bare gjør meg trist, men også får meg til å lure på hva som ville vært akkurat passe bruk av vold. Ville det vært ok med ti drepte barn, mens hundre og tyve er å overdrive?


Volden fra Israels side  står heller ikke i forhold til ... et eller annet som jeg ikke helt har fått tak i, men som jeg regner med at må være voldsbruken fra Hamas' side. For det kan jo ikke være volden i Pakistan, Irak eller Tsjetsjenia det er snakk om, det må være Israels voldsbruk i forhold til voldsbruken til Hamas. Da kan man jo spørre om Israel i forkant av angrepet på Gaza kanskje burde innhentet statisisk materiale fra byer sør i landet og så kommet frem til nøyaktig hvor mye voldsbruk det var snakk om fra Hamas' side, og så tydd til akkurat så mye vold at det ble like mye på begge sider.


Hvis man sier  at det er et par tusen traumatiserte barn i Israels sørlige byer, ville det da vært helt i orden om Israel sørget for å traumatisere et tilsvarende antall på motstanderens side? Volden ville jo i tilfelle stått helt i forhold til volden den andre veien, og ville ikke på noen måte vært «overdreven». Den ville vært like forferdelig, det er så, men den ville ikke være »overdreven», og den ville «stå i forhold» til Hamas' voldsbruk.

Det er noe dypt usmakelig over hele denne begrepsbruken som møter oss gjennom alle ekspertene i aviser og TV. En vemmelig sjargong som fordrer at man befinner seg på trygg avstand av bomber, raketter, granater og geværer. En sjargong som viser at man har kjøpt idéen om at vold er akseptabel så lenge man kan slå fast at det er nøyaktig like mye vold begge veier. Blir det for mye fra den ene siden, er det rimelig å anta at det fører til ny vold for å gjenopprette balansen, slik at det riktige svaret fra Israel denne gangen ville vært å bruke akkurat like mye vold som Hamas, slik at alt var i balanse og voldsbruken dermed kunne stoppe opp.


Hvis mennesker  hadde vært logiske vesener utstyrt med kalkulatorhjerner, ville det ha vært slik, men heldigvis (i svært mange tilfeller) og dessverre (i tilfeller som dette) er vi ikke skrudd sammen på den måten. Snarere er vi følelsesvesener utstyrt med visse logiske evner, selv om det ikke har vært særlig bruk for akkurat disse evnene i Midtøsten de siste 60 årene.

Konflikten er først og fremst styrt av følelser, og har vært det siden dag én. Følelser av rett og urett, av triumf, nederlag og hevnlyst. For når volden rammer din lillesøster, opphører du å være et rasjonelt tenkende menneske som etter en nøktern overveining kommer frem til en nøye tilmålt reaksjon. Og når det blir mange nok slike lillesøstre i et samfunn, slutter også samfunnet å tenke logisk og rasjonelt.

Midtøsten er de gode forsetters gravlund, fortvilelsens rette hjemland, som pines og plages av livsfarlige ekstremister med direktelinje til Gud. Det er ingen plass hos dem for den typen ettertanke som Abraham Lincoln viste i forkant av slaget ved Gettysburg. Da hans generaler ville ha presidenten med på en bønn om at Gud var på deres side, svarte Lincoln nei. «Men,» la han til, «jeg vil gjerne lede en bønn om at vi er på Guds side.»


Den israelske  forsvarsministeren og Arbeiderparti-lederen Ehud Barak er en ikke-troende kibbutznik, preget av sionismens praktiske og nøysomme idealer. Hans skjebne er likevel å skulle forholde seg til ytterliggående krefter som rettferdiggjør hva det skal være i troens navn. Dermed blir han et bilde på den håpløse situasjonen de sekulære drømmerne har havnet i.

Hadde Israel latt Hamas fortsette å skyte sine raketter mot Israel, ville Barak ha forsvunnet ut av regjeringen i februar, og med sikkerhet blitt erstattet av en annen og atskillig mer uforsonlig politiker. Det er verdt å tenke over, for det er ikke bare blant palestinerne at volden og krigen fører til økt oppslutning om de mest ytterliggående kreftene. Israel var i utgangspunktet tenkt som et sekulært samfunn. Sionistene som grunnla staten for 60 år siden, trodde ikke på Gud; de trodde på seg selv.

Men jødeforfølgelsene i den arabiske verden som fulgte i kjølvannet av opprettelsen av den nye staten, gjorde nesten en million jøder til flyktninger, og de aller fleste av dem havnet i Israel. Disse og deres etterkommere er det som utgjør dagens religiøse grunnfjell, og de betrakter ikke palestinernes lodd som noe dårligere enn deres eget. Hvis disse kreftene, under ledelse av Benjamin Netanyahu, kommer til makten ved valget i februar, kan man være ganske sikker på at dagens skjøre allianse mellom Israel, Fatah og Egypt vil rakne. Og dersom Tzipi Livni og Ehud Barak ikke hadde foretatt seg noe da Hamas i desember valgte å bryte våpenhvilen, ville veien ligget vidåpen for Netanyahu. Nå gjør den ikke det, selv om prisen har vært urimelig høy.


Den aller høyeste prisen  er det likevel hverken Livni, Barak eller Hamas som må betale, men alle de barna som skal vokse opp i et Midtøsten der hatet og mistenksomheten har fått så solid næring gjennom krigen i Gaza at selv ikke jeg, som sitter her på trygg avstand, klarer å tenke logisk. Som følelsesvesen klarer jeg ikke å ta inn over meg den vanvittige lidelsen denne krigen har medført, og jeg har heller ikke lyst til å være noen kald og logisk kalkulartorhjerne som sitter og lurer på om volden er «overdreven», eller om den står i forhold til noe som helst.

Fordi jeg bryr meg om Israel håper jeg at våpnene blir lagt ned nå.

Straks!