Jeg har en venn, la meg kalle ham Max Minus. Max sitter i kassa på ICA, og der har han sittet en stund. Han er 27, og han har noe å fare med. Max er nemlig musiker, og han mener selv i opplagte stunder at han har revolusjonert musikken i Norge, og for alt hva jeg vet er det noe i det. Max har utgitt plate; han og gutta har faktisk laget et veldig bra album. Utgitt av et plateselskap og alt. Bare at det ikke har solgt noe særlig. Så revolusjonen av musikken i Norge lar vente på seg.

Og nå ville vi jo med en gang sagt at jaha, sånn kan det jo ofte være, men Max’ problem ligger et annet sted. Dessverre er sirkulasjonen av låtene utmerket. Max er hot. Det er noen tusener som har lastet ham ned. Men nesten alle har gjort det uten å betale for det. Så der sitter han, i kassa på ICA, og der blir han sittende, og kommer ikke videre. Iallfall ikke uten videre. Det kommer jo folk til konsertene. Det bringer saktens noe på konto. Men ikke nok i et lite land med et lite publikum, hvis platesalget samtidig bortfaller. For det koster penger å komme videre. Max Minus har ikke fått ny kontrakt.

Så har vi Max Manus. Filmen slår nå alle rekorder. Den bringer penger i kassa for produsenten, som har satset stort. Men også den er allerede offer for den samme ulovlige nedlastingen. For hver ulovlig nedlastet fil, går produsenten glipp av inntekter - ytterligere inntekter - som kunne vært med på å finansiere nye, norske filmer. Det sier seg selv at produsentene vil tendere mer mot å satse på brede produksjoner, der de er noenlunde sikre på å få igjen pengene, mens de smalere filmene vil lide, fordi det blir færre penger i systemet.

Når ingen norske musikkalbum i fjor, for første gang på mange år, nådde 100.000 solgte, kan det jo skyldes at det var et uvanlig dårlig år. Men det kan også skyldes ulovlig nedlasting. Resultatet blir det samme for min venn Max Minus: Produsentene vil bli enda mer varsomme med å satse tungt på nytt og annerledes talent.

Det tåpeligste ved dette ligger i at fildelerne har greid å fremstille seg selv som en slags Robin Hood’er, som stjeler fra de rike og gir til de fattige. Intet kunne være fjernere fra sannheten. De stjeler fra de fattige. De rike vil alltid klare seg. Det er Max Minus som sitter igjen - i minus.

Hvis det er riktig at en kinoansatt kan ha stått bak piratkopieringen av Max Manus, tenker man: For en dust. Hvor tror vedkommende at hans egen og kollegenes lønninger kommer fra? Ikke fra solgte kinobilletter, vel? Yrkesforræderi er ord man kunne brukt på det, men det blir bare skjellsord, på linje med kjøtthue. Det stikker et annet sted. Det har å gjøre med at de som gjør dette, gjør det fordi de synes det er tøft. Kanskje velfortjent overfor de store produksjonsselskapene, som er så rike. Men fremfor alt blir det gjort fordi det er mulig. Det er mulig å gjøre det, uten at man risikerer noe.

Og det er her grepet må legges an, hvis man skal få en delvis bukt med problemet. Det bør ikke være mulig å gjøre slikt uten å løpe en risiko.

Store deler av samfunnslivet foregår nå på internett. Som enhver del av samfunnet må det bringes inn under alminnelige rettstilstander. For den som har vært nettbruker i mange år, kan det synes nostalgisk å forestille seg at reguleringer nå skal inn på dette frittvoksende domene. Det strider mot noe vesentlig ved nettets viltre idé, som er intimt sammenknyttet med tanken om fullstendig fri utveksling av ytringer. Det er noe vakkert anarkisk over den, som har frigjort menneskenes kommunikasjon på en måte vi ville trodd umulig bare for et par tiår siden. Men når hvermann har fått tilgang til nettet, funker det langt fra alltid slik. Internett er ikke lenger noe for de spesielt interesserte, det er noe “alle har".

Det var vel heller ikke internetts idé at det skulle bli et redskap for enkelte til å plyndre andre. Uskyldens tid er for lengst forbi.

Barneporno blir forfulgt på internett. Og selv om tyveri av opphavsrett ikke kan sammenlignes med forlengelsen av en voldsforbrytelse, som barneporno er, så er det allikevel en forbrytelse. Det er simpelt tyveri. Helerne har sine nettsider, og de som nyter godt av gratisheleriet, ja, jo, det er oss alle. Det betyr imidlertid ikke at dette er noe myndighetene skal la i fred, bare fordi det er blitt så utbredt. Tyveri er tyveri. Også opphavsrettshavere, små som store, er skattebetalere og fullverdige statsborgere. Også de har krav på samfunnets beskyttelse. De har krav på at myndighetene setter ressurser inn på å beskytte deres næring og eiendom.

At årene går uten at myndighetene griper inn overfor åpenbare lovbrudd man blir utsatt for, er ikke morsomt. Det svekker sant å si gleden ved å skape næringsvirksomhet, og betale skatt, hvis man ustanselig blir bestjålet. For myndighetenes holdning til disse tingene har dessverre hittil vært preget av en resignert laissez-faire-holdning, i verste fall et slags famlende håp om at dette kommer til å regulere seg selv, fordi det vil bli kostbart og ressurskrevende å gjøre noe aktivt med det.

Toppen ble i grunnen nådd da partiet Venstre, som sågar har bestyrt justisdepartementet, forleden år vedtok å gå inn for fri fildeling. Det må sies å være oppsiktsvekkende at et ansvarlig partis landsmøte sanksjonerer tyveri og dermed sender signaler til befolkningen om at det er helt greit å drive med det. Man må formode at dette var noe som ble gjort for å tekkes delegatene fra Unge Venstre. At vedtaket ikke vakte større oppsikt og ble mer mat for andre partiers talsmenn, viser hvor lite dette blir tatt alvorlig generelt.

Vel. Man får bare håpe på at den generelle ansvarlighet og forståelse vil bli større etterhvert, både hos Venstre og andre steder, slik at «fri fildeling» verken blir et grønt, rødt eller blått slagord i noen fremtidig valgkamp. Dette må være rettighetshavernes uomgjengelige og selvsagte krav til enhver regjering: Krav om forsvar for eiendomsretten. Og det er da første gang i moderne tid at en hel samfunnsklasse ser seg nødt til å be regjeringen om å bekrefte dens eiendomsrett. Det skjer på

vegne av både Minus og Manus.

Dette kommer nemlig ikke til å regulere seg selv. Det kan heller ikke være opphavsrettshavernes ansvar å skulle styre med dette, og selv sette advokater og etterforskere på det. Det er en fornærmelse - ikke bare mot de lover, regler og traktater som gjelder - men også mot alt de bringer tilbake til samfunnet, både i form av abstrakte verdier og i form av rene penger. Det er etter loven myndighetenes ansvar og plikt å påse at tyveri blir oppsport, straffet og hindret.

Om enn ressurskrevende, er det den eneste farbare vei. Det er ikke “umulig". Det må gå hånd i hånd med hva bransjen kan bidra med, slik at nedlasting av ønsket materiale er tilgjengelig innen rimelig tid og til en rimelig penge. Både Amazon og iTunes viser at slike løsninger er mulige; andre må komme til. Det må også gå hånd i hånd med internasjonal justis. I mange land forberedes nå rettssaker i stor stil mot nettsteder som PirateBay. I Danmark har for eksempel de store nettleverandørene lagt inn filtre som hindrer brukerne fra å nå slike nettsteder. Det er nå på tide at også Norge kommer på offensiven. Spesielt de små landene har en forpliktelse her, fordi vi må beskytte våre kulturliv, internasjonalt og nasjonalt. Betydelige deler av de økte summer som er kommet kulturen til gode over de siste statsbudsjetter, står i fare for å bli desimert ved gapende inntektstap i salgsenden av næringskjeden, som for de små kulturers vedkommende er ganske begrenset.

Sheriff Giske og Deputy Storberget (de får selv fordele rollene seg i mellom) må nå snarest ta på seg stjernene, henge revolverne i hylstrene, komme ned på gata og ut i sola og se de lovløse i hvitøyet. Det vil bli et vanskelig showdown, med bakhold og rare skuddvinkler.

Mange som nå nyter godt av lovløsheten vil beklage seg, men noen ganger er det nødvendig å gjøre det riktige fordi det er riktig, ikke fordi det er populært. Sheriffene vil uten tvil kunne vinne, og det vil de bli takket for og husket for. De vil ikke kunne vinne alt, slik det ikke er mulig å forhindre kriminalitet i seg selv. Men de vil kunne bekjempe den. Og antagelig lar det seg teknisk gjøre å holde den i sjakk såpass effektivt at problemet blir betydelig redusert og loven blir opprettholdt. Også vest for Internett.