En nyfødt Midtøsten-ekspert går rundt blant oss. Herman Willis har utgitt en bok om Israel. Den er full av feil, sviktende logikk og tendensiøse tolkninger. Men Willis er vår nye autoritet på Midtøsten. Han kommenterer høyt og lavt, også om den pågående krigen mot Gaza.

Fredag var Willis ute i Morgenbladet og Dagbladet. I sistnevnte avis kommenterer han bombingen av Gaza slik: ”Voldsbruken er fullstendig overdreven, får vi vite, noe som ikke bare gjør meg trist, men også får meg til å lure på hva som ville vært akkurat passe bruk av vold. Ville det vært ok med ti drepte barn, mens hundre og tyve er å overdrive?” Om eksperter som hevder at volden er “overdreven” eller “ikke står i forhold til” skriver han: ”Det er noe dypt usmakelig over hele denne begrepsbruken som møter oss gjennom alle ekspertene i aviser og TV.”

”We don't do body-counts” uttalte både general Tommy Franks og Donald Rumsfeld smakfullt da Irak-krigen hadde vart et par år. Antallet drepte sivile irakere var uinteressant, slik palestinske døde er det for Willis. Man kan skjønne hvorfor Israel-vennen gremmes. Rundt 1000 palestinske barn er drept av israelske bomber de siste årene, langt flere er skadet og lemlestet. Hvor mange israelske barn er drept av Hamas' raketter? Jeg tror det er 2, men det er mulig det riktige tallet er 3. I Morgenbladet fredag jamret Willis, via stråmenn, over at Hamas-rakettene ikke hadde fått nok oppmerksomhet. Har han ikke TV, og hører han ikke på radio? De har i mange år meldt om hver eneste rakett som er skutt ut fra Gaza. I ukene før krigen var det 400. I løpet av minutter sendte fIsrael flere bomber og raketter - med mange hundre ganger større sprengkraft enn kunstgjødsel-rørene til Hamas - inn over boligblokkene og flyktningleirene i Gaza. Men vi ikke teller neppe bomber eller effektene av dem heller.

Willis taktikk er lett gjenkjennelig. Det er den gamle ”vi må huske at det finnes ofre på begge sider” ispedd seiglivede israelske myter, samt lange utlegninger om holocaust og antisemittisme. Det spesielle med Willis er at han forsøker å gjøre hele Palestina-konflikten til et spørsmål om arabisk, palestinsk og global antisemittisme, noe selv de stauteste sionister vanligvis holder seg for god for. Både general Shlomo Gazit, tidligere sjef for den militære israelske etterretning, og Ehud Barak har uttrykt full forståelse for de okkuperte palestinernes motstandskamp. Barak har til og med uttalt han ville vært PLO-soldat om han ble født som palestiner.

For Willis handler det derimot ikke om land, men om religion. Ikke jødenes religion, men islam - for Willis tror Israel er en gjennomført sekulær stat, ennå den er badet i religiøse symboler og den religiøse metaforikken er totalt innvevd i det politiske språket. For ham er alle former for radikal islam er akkurat det samme som fascisme. ”Logikken” er noe slikt som dette: Nazistene drepte jødene i Europa, ergo er motstand mot Israel dårlig forkledd fascisme. Når en israelers jernbeslåtte støvel tråkker på en palestinsk nakke, klager ikke palestineren fordi det gjør vondt eller fordi han ikke får puste. Han gjør det fordi foten på innsiden er jødisk! Og bombene og rakettene som dreper og lemlester uskyldige I det sønderbombede Gaza? Grunnen til at palestinerne ikke liker dem må være at de er pyntet med davidstjernen.

”Israel-vennen” Willis har reist rundt i Israel med ett eneste formål: Å vise at nærmest all kritikk mot staten Israel er urettferdig, ja antisemittisk. Dette er ikke Willis konklusjon. Det er hans premiss.

Boken Katten og elefanten starter på en måte i Hebron, selv om Willis knapt forlater taxien som har brakt ham dit fra Jerusalem. Han rekker imidlertid å fortelle guiden at palestinerne i Hebron har valgt å leve slik de gjør. De kunne jo bare dratt. Ja, hvorfor overlater ikke de 170 000 palestinerne i Hebron hjemmene og forretningene sine til den lille klikken voldelige og rasistiske bosetterne som har forpestet alle aspekter ved deres liv i 30 år? Interessant spørsmål, Willis. Bosetterne får derimot ingen spørsmål. Hadde Willis snakket med dem, ville han oppdaget at mange av de mest rabiate er amerikanere og konverterte sørafrikanere med apartheiderfaring. Han kunne spurt dem om hvorfor de ikke dro hjem. Men det ville passet dårlig inn i hans forehavende, som ikke er å si sannheten, men det motsatte av Israels kritikere. Willis tror for øvrig 150 000 bosettere har ”slått seg ned” på Vestbredden. Det riktige tallet er 271 400, pluss 200 000 i Øst-Jerusalem.

Av og til må man gni seg i øynene når man leser Willis klønete forsøk på å få terrenget til å passe overens med kartet han tegnet før han dro til Israel. For hvem er det som omgir seg med religiøse symboler og usunn religiøs tankegang. Hvem tviholder på offerrollen? Jo, det er arabiske fascister og palestinerne det, ifølge Willis og hans sannhetsvitner. Men hvem har perfeksjonert offerrollen om ikke Israel? Alle statsledere og offisielle besøkende kjøres i dag rett til Holocaustmuseet i Jerusalem. Israelske politikere bruker i dag offerstatusen mer systematisk og kynisk enn noen annen stat i verden.

Også i boken blir Willis trist. ”It's a sad and beautiful world” sier han til den israelske regissøren Shira Geffen. Han har nettopp løyet til henne. Han forteller henne nemlig at hennes ukontroversielle film Jellyfish måtte ha politibeskyttelse i Oslo, fordi Norge er så israelfientlig (les: antisemittisk). Willis gjør i boken gjentatte ganger et kjempepoeng ut av at filmen måtte vises som lukket forestilling under stort politioppbud på Frogner Kino i slutten av 2007. Han skriver blant annet: ”Hadde filmen kommet fra et annet land -- et hvilket som helst annet land -- ville det skapt et svare rabalder... Men ingen reagerte. Alt var som ventet. Siden filmen var israelsk, var det business as usual.”

Jeg synes dette skurret kraftig. En rekke israelske filmer har vært satt opp i Oslo de siste årene, uten at det har vært noe fuzz. Frogner kino er en uteleiekino. En telefon til kinoen bekrefter mistanken: Den israelske ambassaden leide Frogner kino i begynnelsen av desember 2007, for en lukket visning av Jellyfish. Willis venninne, den israelske ambassadøren, var til stede -- i likhet med ambassadens sikkerhetsfolk og norsk politi, som rutinemessig følger ambassadøren på slike tilstelninger. Ambassadør med politibeskyttelse! Antisemittisme! Eksempelet sier det meste om Willis' metode.

Willis tror fullt og fast at Iran vil skaffe seg atomvåpen for å bombe Israel. Iran er altså en selvmordsekt med 70 millioner medlemmer, som gjerne lar seg teppebombe av israelske atomstridshoder, bare de får drept noen jøder. Derfor må den fredselskende nasjonen Israel stadig går til krig.

Willis vil ha slutt på kritikken mot Israel. Samtidig holder han seg langt unna grunnen til at Israel kritiseres, altså, okkupasjonen, herrefolkmentaliteten og brutaliteten innenfor den etnoreligiøse staten Israel. Istedenfor skriver han sentimentale historier, ofte med lav sannhetsgehalt. Hans holdning er identisk med det en finner hos offisielle israelske propagandakilder og kristensionister i Vesten. Rykk tilbake til Kåre Kristiansen, pluss mye Gin&Tonic. Willis' forrige bok hadde tittelen Ich bin ein Amerikaner. Den nye kunne hett Ich bin ein Likudnik.