På nyåret har Oslo sentrum opplevd gatekamper og vandalisme. Er det virkelig slik at dette har blitt utført av tankeløs pøbel, bare ute etter å ødelegge, som skjuler seg bak en god sak? «Det hjelper ingen i Gaza å kaste stein i Oslo», har vært et mantra blant det store flertall freds-aktivister/palestina-venner som fordømmer de siste dagers tumulter. Jeg tilhører ikke det flertallet. Jeg er vel en pøbel.

Siv Jensen valgte torsdag å bruke ytringsfriheten sin til å fronte Israels Venner i en demonstrasjon til støtte for den israelske stat, mot Hamas. Det har hun selvfølgelig sin demokratiske rett til å gjøre. Denne fredelige markeringen ble angrepet av rasende motdemonstranter (selv om mange ikke engang vil anerkjenne dem status som demonstranter), Oslos paradegate ble etter hvert til en «slagmark», skal vi tro mediene, det ble knust og ødelagt tilsynelatende uten mål og mening. Lørdag skjedde det igjen, med utgangspunkt ved den israelske ambassaden. Alle er forferdet.

La meg presentere noen motforestillinger.
Når Siv Jensen velger å forsvare en okkuperende stat, som i jula gikk helt av skaftet i rabiat voldsutfoldelse mot en tettpakket, innesperret befolkning, er vi mange som blir sinte. Noen av oss så sinte at vi ikke følger spillereglene. Vi ser på det som nødvendig og naturlig å protestere så kraftig at alle som vil bruke det offentlige rom til å ytre slike meninger vet at det er forbundet med risiko for kraftige motreaksjoner. Sågar med «udemokratiske» midler.

Jeg fnyser av visse mediers sammenligning av disse konfrontasjoner og situasjonen i midtøsten. Den «militante» motstanden vi her har vært vitne til har brukt vold av ytterst symbolsk grad, mot en godt beskyttet fiende. Krig er noe ganske annet. I ettertid så jeg et tv-klipp av gråtende israelvenner som ble eskortert bort, mens de hulket «grusomt». Det blir fullstendig absurd når man tenker på hva de nettopp har demonstrert for.

Protestformen har likevel potensiale for å være svært effektiv. For det første oppnår det massiv oppmerksomhet. De som har vært ute og kjempet frem oppmerksomheten blir selvfølgelig alltid slaktet i media. Det vet vi på forhånd. De store, fredelige markeringene drukner i mediebildet, satt opp mot «opptøyer». Saken er at disse alltid får minimal oppmerksomhet uansett. Når vi velger å gå på gatene med hardere virkemidler, tar vi vår stemme og mening ut av den myke, demokratiske vuggen og tvinger oss inn i realpolitikken. Ministre har møte for å finne ut hva som går av barna våre. Det blir vurdert å flytte ambassaden av sikkerhetshensyn (den amerikanske har allerede gjort det). Handelstanden ser på en israelsk ambassade i sin nærhet som en trussel mot egen sikkerhet (les; lommebok). Opplevelsen av konflikt kommer nærmere det komfortable norske folk, debatt intensiveres. Fredelige SV-ere og lignende får langt mer spalteplass enn de ellers ville fått og får all mulighet til å ta avstand fra og fordømme «pøbel og pakk».
Palestinerne har vært utsatt for okkupasjon og sakte, stadig eskalerende etnisk rensing gjennom 60 år, stappet inn på stadig mindre områder, under stadig hardere kår, på alle tenkelige plan. I motsetning til veldig mange andre blodige konflikter i verden, er det her klart og tydelig hvem som er overgriper og hvem som er offer. Når Norge var okkupert (norske krigshelter, ha meg unnskyldt), satt vi stort sett på rompa og ventet på at resten av verden ordnet opp. Palestinerne har ingen som kjemper ned fienden deres mens de venter. Fyrverkeri og steiner rundt de israelske ambassader i verden er det nærmeste de har.

Jeg er glad for at ungdommen, «helt ned i 13-års-alderen», som det med skrekk rapporteres i alle media, viser slik engasjement for undertrykte andre steder i verden.