ANDRE VERDENSKRIG: Dagbladets interesse for min gjøren og laden med hele tre side 3 kommentarer de siste tre ukene har vært smigrende, men har vel ikke akkurat gjort meg overbevist om at jeg vil gifte meg med avisen. John Egeland gadd ikke engang å gå på det debattmøtet som ble avholdt i Litteraturhuset fredag 12.1, men nøyer seg med å lese artikkelen til Aftenpostens unge journalist før han skriver sin kommentar. Solid bakgrunn for egne meninger Egeland? Det er overskriften og ingressen i oppslaget Egeland reagerer på: «-Vi som nasjon kan ikke komme videre før vi legger ned våpnene og sier at ingen var på feil side i krigen.» Ut fra det sitatet lager han så en lang patosfylt tirade om at verden er ved nullpunktet hvis vi ikke lenger kan skille mellom rett og galt.
Hvem kan værE uenig i en slik påstand Herr Egeland? Verdinihilisme eller kulturrelativisme av denne typen er for lengst gått av moten. Det var helt riktig en i salen som prøvde seg på noe lignende ved å si at mange i Nasjonal Samling hadde like mye fedreslandskjærlighet som «den rette siden», men dette utspillet møtte kontant motstand fra Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, og ble ikke tatt videre. «Sitatet» av meg er hentet fra min avslutning der jeg sa at vår nasjon ikke kan komme videre før vi å slutter å anklage hverandre for å ha vært på feil side. Konteksten var behovet for forsoning, og da setter du deg ikke ned og anklager den andre parten for å ha vært på feil side. Særlig når den andre parten bare har arvet skammen fra sine foreldre eller besteforeldre, og ikke selv var en del av krigen.
Jeg nevnte spesielt Nelson Mandela som etter 25 år fangeskap valgte både forsoning og tilgivelse mot styresmaktene som hadde fengslet han. De seirende i Norge har valgt konsekvent motsatt strategi. Hadde nordmennene brukt like mye energi på å slåss mot tyskerne som de har bekjempet de «stripete» i ettertid, hadde vi feid de 8000 tyske soldatene som kom i april 1940 på sjøen uten å anstrenge oss. Resultatet av det ynkelige landssvikeropprøret er at det fremdeles er mange tusen nordmenn som fremdeles skammer seg, og ikke tør å fortelle sin historie som NS-barn. Norge er fremdeles en delt nasjon. Skal vi bli ett folk må «seierherrenene» strekke ut hånden og ta det første skritt mot forsoning. Russerne og amerikanerne vant den egentlige krigen for oss, denne «krigen» må vi vinne alene.
Hvem kan værE uenig i en slik påstand Herr Egeland? Verdinihilisme eller kulturrelativisme av denne typen er for lengst gått av moten. Det var helt riktig en i salen som prøvde seg på noe lignende ved å si at mange i Nasjonal Samling hadde like mye fedreslandskjærlighet som «den rette siden», men dette utspillet møtte kontant motstand fra Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, og ble ikke tatt videre. «Sitatet» av meg er hentet fra min avslutning der jeg sa at vår nasjon ikke kan komme videre før vi å slutter å anklage hverandre for å ha vært på feil side. Konteksten var behovet for forsoning, og da setter du deg ikke ned og anklager den andre parten for å ha vært på feil side. Særlig når den andre parten bare har arvet skammen fra sine foreldre eller besteforeldre, og ikke selv var en del av krigen.
Jeg nevnte spesielt Nelson Mandela som etter 25 år fangeskap valgte både forsoning og tilgivelse mot styresmaktene som hadde fengslet han. De seirende i Norge har valgt konsekvent motsatt strategi. Hadde nordmennene brukt like mye energi på å slåss mot tyskerne som de har bekjempet de «stripete» i ettertid, hadde vi feid de 8000 tyske soldatene som kom i april 1940 på sjøen uten å anstrenge oss. Resultatet av det ynkelige landssvikeropprøret er at det fremdeles er mange tusen nordmenn som fremdeles skammer seg, og ikke tør å fortelle sin historie som NS-barn. Norge er fremdeles en delt nasjon. Skal vi bli ett folk må «seierherrenene» strekke ut hånden og ta det første skritt mot forsoning. Russerne og amerikanerne vant den egentlige krigen for oss, denne «krigen» må vi vinne alene.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen