Max Minus sitter i kassa på ICA, og er kompis av forfatter Erik Fosnes Hansen, som vi leste i denne avisen på lørdag. Han tjener ingen penger på å være musiker. Plata hans er utgitt av et plateselskap, men har ikke solgt noe særlig. Max Minus er ganske konservativ, og skjønner ikke greia med internett og sånt. Fildelere på et lovløst internett har skylda for hans falitt.

• Les Erik Fosnes Hansens innlegg her

Min kompis, Max Pluss, er akkurat nå i Buenos Aires. Han gadd ikke få seg platekontrakt for å lage album, men bandet hans brukte litt penger på å spille inn noen bra låter selv og la den ut gratis på nettet. Å begrense seg til et så lite marked som det norske virket dumt, så han sørget for at det ikke ble for snevert. De vet at fildelingstjenester er litt vanskelige å ha med å gjøre, så de la det ut for enkel nedlasting og hanket inn noen reklamekroner.

Jo flere, jo bedre, sier Max Pluss. Han skjønner at hvis flere millioner mennesker laster ned musikken hans og liker den, selvom han ikke har tjent en krone, så har musikken enorm verdi. Det betyr jo for eksempel at han kan reise verden rundt og spille konserter. Kanskje vil han ikke tjene enormt i starten, men musikken hans er godt kjent. Og i likhet med alle andre storsuksesser på internett, tenkte han volum først, inntjening etterpå. Hva gjør det om hans største fanskare er på Filippinene eller i Argentina?

Han misliker sterkt TONO, IFPI, MPAA, RIAA, og den gjengen der. Hvorfor? De er store bransjeorganisasjoner som tviholder på gamle systemer og gjør det vanskelig for han. Han har gitt radiokanalene lov til å spille låta hans gratis, ellers må han betale TONO hver gang noen laster ned låta på internett. Det er mye enklere sånn, og det er bedre å tape litt penger enn å tape hele markedet.

Fildeling er ikke stjeling, sier Max Pluss. Han taper jo ingenting på at folk laster ned musikken hans. Han vet at de som liker musikken kjøper den, eller kommer på konsert.

Nok om Max. Alle vet at små artister alltid har hatt det vanskelig, og fildeling er en ny unnskyldning. Nå er det enklere enn noensinne. Blås i platekontrakt. Blås i TONO. Blås i de etablerte. Fiks det sjæl. Ikke bli med på et synkende skip.

Platebransjen taper mot seg selv, og mot konkurrentene sine. Når folk har fått mat og husly, bruker folk penger på kultur. Men folk vil ha mest mulig kultur for penga, og går heller på iTunes enn på Platekompaniet, og må velge mellom kino, filmer, konserter, lovlig nedlasting og Spotify. Konkurransen vinner mot CDen, og bra er det.

Ingen norske album solgte mer enn 100.000 i fjor, slår bransjen opp i krigstyper. Det er på grensen til ren løgn og mediemanipulasjon. For den samme statistikken fra IFPI gir en nesten 600% volumøkning og 34 millioner enheter musikk over internett bare i Norge. Folk gidder ikke kjøpe et helt album for å få to låter de liker og fjorten låter som bare er fyllstoff. Og ingen betaler 160 kroner for noe de får for 16, minus litt ubrukelig plast. Noen kaller det krise for bransjen. Andre kaller det en seier for konsumentene.

Artistene tjener. London-baserte Leading Question fant ut at fildelere bruker 4.5 ganger mer på musikk enn andre. Fildelere er kulturbevisste og bruker pengene sine målrettet mot det de føler er verdt det. En studie fra Harvard mener at fildeling ikke kan bevises å senke eller øke platesalget, men kan antas å øke det. Selvfølgelig må artistene ha en bransje. Men det de trenger er markedsføring og noen som fatter skissa av en ny verden av distribusjonsmuligheter. Konsulenter, rett og slett.

Fri fildeling er til fordel for artister, konsumenter, og samfunnet forøvrig. De som taper er store, grådige, giganter som ikke har lyst til å dø, forståelig nok. Ingen har lyst til å dø. Men en bransje som vil være Storting, Regjering og dommer på en gang ved å overvåke privatpersoner uten politiet eller rettssystemet involvert, kaller det krise når markedet snur seg til mer effektive distribusjonskanaler, snurper igjen artisters muligheter til å prøve nye markeder, og klager på 600% salgsøkning, trenger kanskje litt aktiv dødshjelp.

Opphavsretten kan fjernes med et pennestrøk av politikere. Det kommer nok ikke til å skje, men man bør forberede seg på endringer. Disse endringene blir fremprovosert av platebransjen. Hver gang noen ser en reklame for Piracy Kills Music-kampanjen eller blir hindret av kopibeskyttelser, løper en liten håndfull mennesker for å stemme på noen politikere som ikke godtar sånt vås. Og jo mer bevisste folk blir på sitt eget personvern, jo mindre vil bransjen kunne foreslå å gå på privat piratjakt og hoppe over rettssystemet for å ta pirater. Det gjør det ikke noe bedre når andre bransjer, for eksempel bokbransjen, lefler med ideene som platebransjen allerede har feilet så stort med.

Internett er enda fritt, men truet. Det blir en showdown mellom sheriff Trond Giske og den store platebransjen på den ene siden, og Max Pluss med kulturentusiastiske fildelere på den andre siden. Erik Fosnes Hansen kan få bære liket av bransjen til opphavsrettens gravlund når vi er ferdig.