BLI MED BACKSTAGE: Pål Jackmanns nye film «Jernagner» hadde premiere under Filmfestivalen i Tromsø. Video: SCANPIX

FILM: Gretne folk. Verden har alltid vært mer interessert i dem enn de fortjener. Kvinner har latt seg fascinere av dem. Forfattere har sett eksistensielle dyp bak glefsene. Noen av oss vil bare se dårlig folkeskikk og gi faen i om det ligger et knust hjerte under.

Men også gretne, gamle gubber kan være fine å se på, bare rollen er godt skrevet og godt gjort. Det er ikke tilfelle her. Eivind (Bjørn Sundquist) er en gammel sjømann, gjennomdynket av vodka og bitterhet, som lirer av seg fornærmelser til alle som gidder å høre på. Han er Den Ramsalte Nordlendingen, og du har sett ham før, på film og tv, flere ganger enn strengt tatt nødvendig. Skuta hans, «Jernanger» er blitt en gammel holk som ligger til kai i Stavanger og tjener som skjenkested av det brune slaget.

Drømmedame
Men selvsagt har sjøulken en myk kjerne, og selvsagt er vi ment å forstå at det ligger en varme under frekkhetene hans. Og det han aller, aller helst vil er naturligvis å gjenforenes med Beatrice, ungdomskjæresten nordpå som han aldri har glemt.

Beatrice er en av disse drømmedamene som er skapt for å kaste på det lange håret sitt i sakte film, i den mannlige hovedpersonenes lengtende tilbakeblikk. Hun er ikke i besittelse av noe som kan kalles en personlig egenskap. Selv foretrekker jeg å se framover med lengsel, til den dagen da vi får se en ungdomskjæreste på film som er uforglemmelig fordi hun er kul, har personlighet og kanskje til og med egne meninger. Kanskje hun også kan ha kort hår.

Naturligvis har ikke Eivind alltid vært så sur. Han har kanskje vært mer som den unge Kris (Pål Sverre Valheim Hagen), som snubler om bord i båten en natt etter å ha blitt kastet ut av kjæresten. Dette handler om disse mennene som det er så mange av i litteraturen og på film, og kanskje i livet: De som viker unna, som vokter friheten mer enn noe annet, som ikke er villig til å ofre handlingsrom og distanse, og som får grunn til å angre på dét.

Fascinasjonen svinner
Det er tøft av regissør og manusforfatter Pål Jackman å gjøre Eivind så til de grader kjip. Det er ingen tvil om at han selv er skyld i det som skjærer seg i livet hans, og det er det meste. Men fascinasjonen for ham svinner altfor fort hen. Han er troverdig spilt, men ikke spesielt interessant. Og det er noe nær umulig å skjønne hvorfor alle stiller opp for ham og passer på ham slik de gjør.

Humoren sitter heller ikke skikkelig. Flere av harangene til Eivind er godt skrevet, og både Bjørn Sundquist og Pål Sverre Valheim Hagen leverer linjene nonchalant og med passende pokerfjes. Men tekstingen - hvorfor tekste en norsk film? - foregriper det skuespillerne sier og gjør at timingen deres forstyrres.

Svett symbolikk
Jackman er en observatør. Han har et blikk for typer, og han er god på miljøskildringen fra Eivinds flytende, brune pub og på de ettertenksomme landskapsbildene over og under vann. Men det er noe svett og påtrengende over symbolikken: En skute som ligger skjevt i vannet, en breiflabb som skal minne om den herjede skipperen. På mange måter minner filmen «Jernanger» om hovedpersonen; under vannspeilet ligger det et dyp av noe uendelig sårt, en historie om ikke å få gjort det man ville gjøre, om en følelse av utilstrekkelighet som skyves unna med det man måtte ha for hånden. På samme måte som hovedpersonen vingler filmen for mye, og tråkker rundt og rundt i de samme sporene: Eivinds fornærmelser, fantasiene hans om Beatrice, de stadige hjerteanfallene han gang på gang velger å ignorere. Takket være Pål Jackman må jeg utholde Eivinds selskap i over halvannen time. I det virkelige liv ville jeg gitt ham toppen et kvarter.