Vinnerne av fjorårets Melodi Grand Prix junior i Norge og Norden, The BlackSheeps, har tatt de oppvoksende generasjoner med storm. Resultatet av dette er blant annet at min toårige datters første ordentlige setning ikke ble en setning på norsk (mammas morsmål), eller på engelsk (pappas morsmål), men derimot på samisk: "Oro jaska beana!"
Den fengende frasen klinger friskt gjennom korridorene ved alle landets barnehager og skoler. Ikke siden "Samiid Ædnan" i 1980 – med Sverre Kjeldsberg i lilla, blomstrete skjorte og Mattis Hætta i samedrakt ved hans side – har samisk språk ridd på en PR-tsunami av slike dimensjoner. Samisk er kult, samisk er sexy; og budbærerne er, i 2008/2009, en gjeng med sjarmerende, trendy kledde bustetroll fra Nesseby i Finnmark.
For tida holder bandet på å spille inn sin første plate. Hiten "Oro jaska beana" skal visst beholdes slik den er, ifølge oppslag i Dagbladet (08/01/09). Men hva med det øvrige materialet? I Adresseavisen (27/11/08) kunne vi lese et intervju med The BlackSheeps, hvor de på spørsmål om plata deres vil bli på norsk eller samisk kjapt repliserte:
– Den blir på engelsk.
Min umiddelbare reaksjon var: Så typisk. Så trist.
Hvorfor engelsk?
Det er mange og til dels godt kjente årsaker til at gruppa skulle ville ønske å lage plate på engelsk. Popen og rockens verden er den angloamerikanske. Bruker man engelsk, skriver man seg inn i en tradisjon og melder seg inn i et internasjonalt fellesskap av produsenter og konsumenter av slik musikk. I tillegg skaffer man seg adgang til en gedigen klisjébank som på ulike måter kan komme kreativiteten til gode, selv om mange vil mene at produktet av denne kreativiteten ikke alltid er av høyeste kvalitet. Ved å velge engelsk åpner man også for et helt annet sett med assosiasjoner enn om man velger norsk, eller samisk som tekstspråk – engelsk er globalt, det er i tida, og det er framfor alt ungdommens språk. Sist men ikke minst åpner språket opp for et internasjonalt marked. Så hvorfor bør ikke The BlackSheeps gå over til engelsk?
For å svare på det spørsmålet, må man gå inn på mulige årsaker til gruppas nåværende suksess. Selvsagt er de flinke til å spille, selvsagt har de en proff frontfigur (Agnete Kristin Johnsen), og selvsagt er de flotte å se på. Men dette er i seg selv, som kjent, ingen garanti for å lykkes. Et yrende musikkskoletilbud og en samfunnsutvikling som i økende grad dyrker prestasjon, fører til at "alle" pisker seg selv til å bli så flinke på instrumentet sitt som de kan. Og med litt stylisthjelp blir jo "alle" flotte.
De som lykkes har som oftest noe spesielt å fare med, noe som skiller dem ut fra mengden. Siden The BlackSheeps vel må sies å ha stilt med en forholdsvis gjennomsnittlig rockelåt sånn rent musikalsk sett, blir det som skiller dem fra mengden i fjorårets MGPjr rett og slett teksten. Enten innholdet i teksten, eller språkkombinasjonen norsk/samisk, eventuelt utelukkende det samiske innslaget.
Det er ikke hver dag vi hører rockelåter som handler om hunder som dør av fedme. Det er heller ikke så ofte vi hører rockelåter på samisk, og språkkombinasjonen norsk/samisk i en rockelåt er vel enda mer sjelden. Dette vil si at vi her har å gjøre med en lanseringsmessig gavepakke av dimensjoner – tre uvanlige faktorer på en gang. Noe kjent (i dette tilfellet en standard rockelåt) pluss noe ukjent, er i bunn og grunn den forholdsvis ukompliserte oppskriften på suksess i denne bransjen. Samtidig bør imidlertid dette ukjente helst ha en tilleggsrelevans, gjerne i form av å peke enten mot noe universelt, eller mot en nåværende eller umiddelbart forestående trend, og det er selvsagt her det er vanskeligst å få alkymien til å stemme.
«Oro jaska beana» oser av slik tilleggsrelevans. Vår dragning mot ekthet og røtter, representert ved urbefolkingsaspektet, står for det universelle. Vår globale bevissthet – som fra før av innbefatter en omfavnelse av angloamerikansk språk og kultur, men som i økende grad inkluderer en stolthet over våre kulturelle særegenheter – står for det trendy. Denne blandingen gjør The BlackSheeps til sprengpotente kulturforvaltere og kulturformidlere.
Hvis The BlackSheeps går over til engelsk, faller hele den beskrevne X-faktoren bort. Standard rock med standard engelsk tekst, har en tendens til å drukne i en overveldende mengde produkter strukket over samme lest. Tar man mål av seg å prøve å bryte med klisjeene på et annet språk enn sitt eget, gjelder det å holde tunga rett i munnen. Det er ikke enkelt å lande stødig i unnarennet. Utformingen av bandnavnet – The BlackSheeps – kan tyde på at medlemmene ser for seg en lek med engelsk (siden jeg går ut fra at norske fjortenåringer vet at det heter sheep og ikke sheeps i flertall). Det kan imidlertid være vanskelig å lykkes med en slik strategi gjennom en hel eller en hel rekke tekster, og det blir viktig å huske på at språklig kreativitet er mer akseptert i overskrifter og i navn enn i brødtekst.
Jeg vil understreke at det ikke er noe galt med engelsk i seg selv, og heller ikke med det faktum at engelsken har en så stor plass som den har i det norske samfunnet, inklusive musikkmiljøene. Engelsk er et svært nyttig verktøy i internasjonal kommunikasjon, og språket gir oss i vårt nåværende historiske øyeblikk en unik mulighet og motivasjon til å tilegne oss en tospråklighet som er både kognitivt stimulerende og bevissthetsutvidende. Jeg sier ikke at alle norske artister bør unngå engelsk. Men jeg sier at noen artister kanskje bør unngå engelsk. Og kanskje er The BlackSheeps – i kraft av hvem de er, hva de har, og hva de eventuelt kan miste – slike artister. I dette ligger faren for å høres ut som jeg ønsker å bebyrde en gruppe unge mennesker med den tunge, moralske oppgaven å være fyrtårn for sin kultur. Dette er ikke min intensjon. Tvert imot har jeg hovedsakelig forsøkt å argumentere ut fra et kommersielt synspunkt – det uvanlige er det vi legger merke til, det vi husker, og dermed det vi (forhåpentligvis) kjøper. Nå skal jo låta "Oro jaska beana" stå som den er. Dermed vil altså plata – hvis bandet får gjennomslag for sitt ønske om engelsk hos plateselskapet – inneholde en blanding av norsk, samisk og engelsk, men hovedsakelig det siste. I en ideell verden – en verden med sterkt utvidete ressurser til kulturlivet – ville mitt råd vært å lage ei plate på norsk og samisk med en parallell versjon på engelsk. Men også i denne siste versjonen ville jeg vært smart og inkorporert samiske elementer. Agnete Kristin Johnsen og co. har funnet en suksessoppskrift. Og som de sier i utlandet: "If it aint broke, don’t fix it.
Den fengende frasen klinger friskt gjennom korridorene ved alle landets barnehager og skoler. Ikke siden "Samiid Ædnan" i 1980 – med Sverre Kjeldsberg i lilla, blomstrete skjorte og Mattis Hætta i samedrakt ved hans side – har samisk språk ridd på en PR-tsunami av slike dimensjoner. Samisk er kult, samisk er sexy; og budbærerne er, i 2008/2009, en gjeng med sjarmerende, trendy kledde bustetroll fra Nesseby i Finnmark.
For tida holder bandet på å spille inn sin første plate. Hiten "Oro jaska beana" skal visst beholdes slik den er, ifølge oppslag i Dagbladet (08/01/09). Men hva med det øvrige materialet? I Adresseavisen (27/11/08) kunne vi lese et intervju med The BlackSheeps, hvor de på spørsmål om plata deres vil bli på norsk eller samisk kjapt repliserte:
– Den blir på engelsk.
Min umiddelbare reaksjon var: Så typisk. Så trist.
Hvorfor engelsk?
Det er mange og til dels godt kjente årsaker til at gruppa skulle ville ønske å lage plate på engelsk. Popen og rockens verden er den angloamerikanske. Bruker man engelsk, skriver man seg inn i en tradisjon og melder seg inn i et internasjonalt fellesskap av produsenter og konsumenter av slik musikk. I tillegg skaffer man seg adgang til en gedigen klisjébank som på ulike måter kan komme kreativiteten til gode, selv om mange vil mene at produktet av denne kreativiteten ikke alltid er av høyeste kvalitet. Ved å velge engelsk åpner man også for et helt annet sett med assosiasjoner enn om man velger norsk, eller samisk som tekstspråk – engelsk er globalt, det er i tida, og det er framfor alt ungdommens språk. Sist men ikke minst åpner språket opp for et internasjonalt marked. Så hvorfor bør ikke The BlackSheeps gå over til engelsk?
For å svare på det spørsmålet, må man gå inn på mulige årsaker til gruppas nåværende suksess. Selvsagt er de flinke til å spille, selvsagt har de en proff frontfigur (Agnete Kristin Johnsen), og selvsagt er de flotte å se på. Men dette er i seg selv, som kjent, ingen garanti for å lykkes. Et yrende musikkskoletilbud og en samfunnsutvikling som i økende grad dyrker prestasjon, fører til at "alle" pisker seg selv til å bli så flinke på instrumentet sitt som de kan. Og med litt stylisthjelp blir jo "alle" flotte.
De som lykkes har som oftest noe spesielt å fare med, noe som skiller dem ut fra mengden. Siden The BlackSheeps vel må sies å ha stilt med en forholdsvis gjennomsnittlig rockelåt sånn rent musikalsk sett, blir det som skiller dem fra mengden i fjorårets MGPjr rett og slett teksten. Enten innholdet i teksten, eller språkkombinasjonen norsk/samisk, eventuelt utelukkende det samiske innslaget.
Det er ikke hver dag vi hører rockelåter som handler om hunder som dør av fedme. Det er heller ikke så ofte vi hører rockelåter på samisk, og språkkombinasjonen norsk/samisk i en rockelåt er vel enda mer sjelden. Dette vil si at vi her har å gjøre med en lanseringsmessig gavepakke av dimensjoner – tre uvanlige faktorer på en gang. Noe kjent (i dette tilfellet en standard rockelåt) pluss noe ukjent, er i bunn og grunn den forholdsvis ukompliserte oppskriften på suksess i denne bransjen. Samtidig bør imidlertid dette ukjente helst ha en tilleggsrelevans, gjerne i form av å peke enten mot noe universelt, eller mot en nåværende eller umiddelbart forestående trend, og det er selvsagt her det er vanskeligst å få alkymien til å stemme.
«Oro jaska beana» oser av slik tilleggsrelevans. Vår dragning mot ekthet og røtter, representert ved urbefolkingsaspektet, står for det universelle. Vår globale bevissthet – som fra før av innbefatter en omfavnelse av angloamerikansk språk og kultur, men som i økende grad inkluderer en stolthet over våre kulturelle særegenheter – står for det trendy. Denne blandingen gjør The BlackSheeps til sprengpotente kulturforvaltere og kulturformidlere.
Hvis The BlackSheeps går over til engelsk, faller hele den beskrevne X-faktoren bort. Standard rock med standard engelsk tekst, har en tendens til å drukne i en overveldende mengde produkter strukket over samme lest. Tar man mål av seg å prøve å bryte med klisjeene på et annet språk enn sitt eget, gjelder det å holde tunga rett i munnen. Det er ikke enkelt å lande stødig i unnarennet. Utformingen av bandnavnet – The BlackSheeps – kan tyde på at medlemmene ser for seg en lek med engelsk (siden jeg går ut fra at norske fjortenåringer vet at det heter sheep og ikke sheeps i flertall). Det kan imidlertid være vanskelig å lykkes med en slik strategi gjennom en hel eller en hel rekke tekster, og det blir viktig å huske på at språklig kreativitet er mer akseptert i overskrifter og i navn enn i brødtekst.
Jeg vil understreke at det ikke er noe galt med engelsk i seg selv, og heller ikke med det faktum at engelsken har en så stor plass som den har i det norske samfunnet, inklusive musikkmiljøene. Engelsk er et svært nyttig verktøy i internasjonal kommunikasjon, og språket gir oss i vårt nåværende historiske øyeblikk en unik mulighet og motivasjon til å tilegne oss en tospråklighet som er både kognitivt stimulerende og bevissthetsutvidende. Jeg sier ikke at alle norske artister bør unngå engelsk. Men jeg sier at noen artister kanskje bør unngå engelsk. Og kanskje er The BlackSheeps – i kraft av hvem de er, hva de har, og hva de eventuelt kan miste – slike artister. I dette ligger faren for å høres ut som jeg ønsker å bebyrde en gruppe unge mennesker med den tunge, moralske oppgaven å være fyrtårn for sin kultur. Dette er ikke min intensjon. Tvert imot har jeg hovedsakelig forsøkt å argumentere ut fra et kommersielt synspunkt – det uvanlige er det vi legger merke til, det vi husker, og dermed det vi (forhåpentligvis) kjøper. Nå skal jo låta "Oro jaska beana" stå som den er. Dermed vil altså plata – hvis bandet får gjennomslag for sitt ønske om engelsk hos plateselskapet – inneholde en blanding av norsk, samisk og engelsk, men hovedsakelig det siste. I en ideell verden – en verden med sterkt utvidete ressurser til kulturlivet – ville mitt råd vært å lage ei plate på norsk og samisk med en parallell versjon på engelsk. Men også i denne siste versjonen ville jeg vært smart og inkorporert samiske elementer. Agnete Kristin Johnsen og co. har funnet en suksessoppskrift. Og som de sier i utlandet: "If it aint broke, don’t fix it.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen