Gaza konflikten har skapt et stort engasjement blant folk, og mye av dette engasjementet utspiller seg på nettet. Dette til tross for stadige bekymringsmeldinger om ungdoms nedadgående politiske deltakelse og engasjement. Seinest 6. januar skrev Aftenposten om de magre medlemstallene til norske politiske partier. Lysere ser det heller ikke ut når det gjelder valgdeltakelse, som ved stortingsvalget 2001 var den laveste siden 2. verdenskrig. Likevel møtte titusener av mennesker opp på fredsmarkeringen på Youngstorget i Oslo den 8. januar, mange mobilisert ved hjelp av nettsamfunnet Facebook. Hva vil det så si å være politisk engasjert i 2009?
SAMFUNNSDELTAKELSE og politisk engasjement er i stadig forandring. En ny studie fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) viser at politisk engasjement i stor grad kommer til uttrykk på nettet og at samfunnsdeltakelsen mobiliseres gjennom diskusjonsfora, nettsamfunn og blogger. Påstander om at ungdoms samfunnsengasjement er fallende må revurderes. Å bruke deltakelse i den konvensjonelle politiske arenaen – målt i partimedlemskap og valgdeltakelse – som målestokk for engasjement blir for snevert. Selv om politikk ofte blir forstått synonymt med partipolitikk, vitner handlinger og praksis om noe annet. De unge engasjerer seg i større grad for enkeltsaker og stiller seg skeptisk til partipolitiske pakkeløsninger. Derfor er det viktig å endre fokus på diskusjonen om hva politikk er og hva det vil si å delta i samfunnet og være politisk engasjert. I stedet for å spørre om ungdom er samfunnsengasjerte, bør man heller spørre i hvilken form politikk og samfunnsspørsmål virker mest motiverende på engasjement. La meg illustrere med to eksempler.
«15 of your friends joined the group Våpenhvile nå! Fakkeltog for fred», «Ida became fan of Mads Gilbert» og «10 of your friends are attending La Gaza leve! Demonstrasjon lørdag 10. jan kl. 14». Dette er nyhetsoppdateringene jeg fikk da jeg logget meg inn på nettsamfunnet Facebook sist uke. Og dette er bare en brøkdel av protestaksjonene, underskriftskampanjene og gruppene som «vennene» mine på Facebook har meldt seg inn i. Bruken av sosiale medier har tatt helt av de siste par åra. Nettsteder som Facebook, YouTube og MySpace ligger på topp 10 over verdens mest besøkte nettsider. Slike møtesteder for ungdom (og i økende grad voksne) begynner så smått å bli tatt på alvor. Facebook er ikke lenger (bare) en uskyldig lekeplass for statusoppdateringer av arten «Lise gleder seg til helg» eller «Pernille is paaarteeey». Nå har også krig og politikk nådd arenaen som hittil i stor grad har vært forbeholdt livets trivialiteter.
Sosiale medier har blitt en sentral arena i krigen om informasjonskontroll. Israels hær har opprettet en egen kanal på videodelingssiden YouTube, mens Israels konsulat i New York har holdt en pressekonferanse på microbloggingtjenesten Twitter. Pro-palestinske organisasjoner legger ut bilder på bildedelingssiden Flickr og protestaksjoner med støtte til Palestinerne i Gaza har blitt arrangert i den virtuelle 3D verdenen Second Life.
Med argumenter, kommentarer og selvlagde filmsnutter som våpen kjempes det på nettet om sekunders oppmerksomhet i kampen om den offentlige opinion. På nettet kjemper ikke bare de krigende partene, men også «alle» andre. Det roses, skjelles ut, diskuteres og samarbeides. Og det mobiliseres. Engasjementet bare er et tastetrykk unna. Slagmarken synes dermed å ha fått en helt ny digital dimensjon.
De siste ukers mobilisering av deltakere til fakkeltog og demonstrasjoner vitner om alt annet enn et synkende politisk engasjement. Det samme gjorde engasjementet rundt presidentvalget i USA. Aldri før har en valgkampanje tatt i bruk digitale verktøy på samme måte som Obamas kampanje gjorde. Det var neppe på grunn av Internett at Obama vant valget, men sosiale medier som Facebook og YouTube har unektelig spilt en avgjørende rolle for mobiliseringen av tilhengere, støttespillere og ikke minst for finansieringen av kampanjen. Obama holdt blant annet ukentlige taler på YouTube, sende ut meldinger på Twitter og kan snart skryte på seg fire millioner «venner» eller supportere på Facebook. Resultatet ble en rekordstor valgdeltakelse, og nesten 20 prosent flere unge velgere enn ved forrige valg. Det burde vel love bra for det forestående norske stortingsvalget?
Her i Norge planlegges internettstrategien i de aller fleste politiske partier i skrivende stund. Partiene er klar over den viktige posisjonen som sosiale medier har fått i dagens samfunn, men er usikre på hvordan og i hvilken grad disse bør tas i bruk. Noen retningslinjer synes uunngåelige dersom partiene ønsker å lykkes med deres nettsatsing. SIFO-studien viser at dialog er et viktig kriterie for å få kredibilitet på sosiale arenaer på nettet. Politikere som ikke bruker sidene sine oppfattes som noen som bare forsøker, men ikke får det helt til. Mye tyder dessuten på at engasjement ikke først og fremst mobiliseres gjennom rasjonelle konsensusorienterte diskusjoner. Tvert imot, er det mye som peker i den retning av at uenighet, konflikt og lidenskap er det som må til for at folk skal finne motivasjon til å delta i samfunnsdebatten og engasjere seg politisk. Dersom de politiske partiers mål for internettstrategien før høstens valg er å skape engasjement, må de ta innover seg nettkommunikasjonens interne logikk som handler om toveiskommunikasjon og innhold. Det må handle om saker folk brenner for.
I 2009 handler politisk engasjement like mye om det å videresende politiske budskap per e-post, melde seg inn i støttegrupper og legge statsministeren til som venn på Facebook som det å være medlem av et politisk parti. Medielandskapet bidrar til å åpne opp for muligheten til å delta, ytre seg, skape og dele budskap, legge press, mobilisere og engasjere.
De siste ukene har vist at politikk og samfunnsspørsmål slik de kommer til syne på nettet, i aller høyeste grad virker motiverende på de unges politiske engasjement. Stabburet har nå fjernet paprikaen på Grandiosaen etter kampanjer på Facebook, men blir nok ikke de eneste som ser seg nødt til å gi etter for nettpress. Krigføring og valgkamp blir nok heller ikke det samme heretter. Hva dette vil si for stortingsvalget til høsten gjenstår å se.
SAMFUNNSDELTAKELSE og politisk engasjement er i stadig forandring. En ny studie fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) viser at politisk engasjement i stor grad kommer til uttrykk på nettet og at samfunnsdeltakelsen mobiliseres gjennom diskusjonsfora, nettsamfunn og blogger. Påstander om at ungdoms samfunnsengasjement er fallende må revurderes. Å bruke deltakelse i den konvensjonelle politiske arenaen – målt i partimedlemskap og valgdeltakelse – som målestokk for engasjement blir for snevert. Selv om politikk ofte blir forstått synonymt med partipolitikk, vitner handlinger og praksis om noe annet. De unge engasjerer seg i større grad for enkeltsaker og stiller seg skeptisk til partipolitiske pakkeløsninger. Derfor er det viktig å endre fokus på diskusjonen om hva politikk er og hva det vil si å delta i samfunnet og være politisk engasjert. I stedet for å spørre om ungdom er samfunnsengasjerte, bør man heller spørre i hvilken form politikk og samfunnsspørsmål virker mest motiverende på engasjement. La meg illustrere med to eksempler.
«15 of your friends joined the group Våpenhvile nå! Fakkeltog for fred», «Ida became fan of Mads Gilbert» og «10 of your friends are attending La Gaza leve! Demonstrasjon lørdag 10. jan kl. 14». Dette er nyhetsoppdateringene jeg fikk da jeg logget meg inn på nettsamfunnet Facebook sist uke. Og dette er bare en brøkdel av protestaksjonene, underskriftskampanjene og gruppene som «vennene» mine på Facebook har meldt seg inn i. Bruken av sosiale medier har tatt helt av de siste par åra. Nettsteder som Facebook, YouTube og MySpace ligger på topp 10 over verdens mest besøkte nettsider. Slike møtesteder for ungdom (og i økende grad voksne) begynner så smått å bli tatt på alvor. Facebook er ikke lenger (bare) en uskyldig lekeplass for statusoppdateringer av arten «Lise gleder seg til helg» eller «Pernille is paaarteeey». Nå har også krig og politikk nådd arenaen som hittil i stor grad har vært forbeholdt livets trivialiteter.
Sosiale medier har blitt en sentral arena i krigen om informasjonskontroll. Israels hær har opprettet en egen kanal på videodelingssiden YouTube, mens Israels konsulat i New York har holdt en pressekonferanse på microbloggingtjenesten Twitter. Pro-palestinske organisasjoner legger ut bilder på bildedelingssiden Flickr og protestaksjoner med støtte til Palestinerne i Gaza har blitt arrangert i den virtuelle 3D verdenen Second Life.
Med argumenter, kommentarer og selvlagde filmsnutter som våpen kjempes det på nettet om sekunders oppmerksomhet i kampen om den offentlige opinion. På nettet kjemper ikke bare de krigende partene, men også «alle» andre. Det roses, skjelles ut, diskuteres og samarbeides. Og det mobiliseres. Engasjementet bare er et tastetrykk unna. Slagmarken synes dermed å ha fått en helt ny digital dimensjon.
De siste ukers mobilisering av deltakere til fakkeltog og demonstrasjoner vitner om alt annet enn et synkende politisk engasjement. Det samme gjorde engasjementet rundt presidentvalget i USA. Aldri før har en valgkampanje tatt i bruk digitale verktøy på samme måte som Obamas kampanje gjorde. Det var neppe på grunn av Internett at Obama vant valget, men sosiale medier som Facebook og YouTube har unektelig spilt en avgjørende rolle for mobiliseringen av tilhengere, støttespillere og ikke minst for finansieringen av kampanjen. Obama holdt blant annet ukentlige taler på YouTube, sende ut meldinger på Twitter og kan snart skryte på seg fire millioner «venner» eller supportere på Facebook. Resultatet ble en rekordstor valgdeltakelse, og nesten 20 prosent flere unge velgere enn ved forrige valg. Det burde vel love bra for det forestående norske stortingsvalget?
Her i Norge planlegges internettstrategien i de aller fleste politiske partier i skrivende stund. Partiene er klar over den viktige posisjonen som sosiale medier har fått i dagens samfunn, men er usikre på hvordan og i hvilken grad disse bør tas i bruk. Noen retningslinjer synes uunngåelige dersom partiene ønsker å lykkes med deres nettsatsing. SIFO-studien viser at dialog er et viktig kriterie for å få kredibilitet på sosiale arenaer på nettet. Politikere som ikke bruker sidene sine oppfattes som noen som bare forsøker, men ikke får det helt til. Mye tyder dessuten på at engasjement ikke først og fremst mobiliseres gjennom rasjonelle konsensusorienterte diskusjoner. Tvert imot, er det mye som peker i den retning av at uenighet, konflikt og lidenskap er det som må til for at folk skal finne motivasjon til å delta i samfunnsdebatten og engasjere seg politisk. Dersom de politiske partiers mål for internettstrategien før høstens valg er å skape engasjement, må de ta innover seg nettkommunikasjonens interne logikk som handler om toveiskommunikasjon og innhold. Det må handle om saker folk brenner for.
I 2009 handler politisk engasjement like mye om det å videresende politiske budskap per e-post, melde seg inn i støttegrupper og legge statsministeren til som venn på Facebook som det å være medlem av et politisk parti. Medielandskapet bidrar til å åpne opp for muligheten til å delta, ytre seg, skape og dele budskap, legge press, mobilisere og engasjere.
De siste ukene har vist at politikk og samfunnsspørsmål slik de kommer til syne på nettet, i aller høyeste grad virker motiverende på de unges politiske engasjement. Stabburet har nå fjernet paprikaen på Grandiosaen etter kampanjer på Facebook, men blir nok ikke de eneste som ser seg nødt til å gi etter for nettpress. Krigføring og valgkamp blir nok heller ikke det samme heretter. Hva dette vil si for stortingsvalget til høsten gjenstår å se.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen