En afrikansk-amerikaner kan ikke bli president i USA. Dette var i flere tiår en så selvsagt innsikt at den ikke trengte begrunnelse. Men i morgen overtar Barack Obama som leder i verdens fortsatt viktigste land. Utfordringene er større enn for noen nyvalgt president siden 1932, som satiremakerne i The Onion formulerte det dagen etter valget: «Svart mann får landets verste jobb». Mange av problemene Obama står overfor er grenseoverskridende, og dermed vil hans håndtering av dem påvirke resten av verden direkte. Gitt at Obamas evne til å møte de problemene som i hovedsak er interne vil påvirke USAs evne og vilje til å engasjere seg internasjonalt, er også den amerikanske innenrikspolitikken av uvanlig stor interesse globalt.

Den økonomiske krisen er global, men oppleves også av mange i USA som det mest akutte nasjonale problemet. Obama og demokratene i kongressen har allerede før han tiltrår presentert en økonomisk pakke på 825 milliarder dollar, på toppen av det som allerede er vedtatt. Blant tiltakene som ligger der er en tung satsing på alternativ energi, som dels skal skape flere millioner nye arbeidsplasser hjemme, men også redusere USAs avhengighet av olje fra Midtøsten og kutte i utslippene av drivhusgasser. En generell satsing på infrastruktur, blant annet vei, jernbane og internettdekning, skal også skape arbeidsplasser.

Innenriks har USA, som andre post-industrielle land, en voksende gruppe gamle som utfordrer helsebudsjettene. Samtidig har en voksende gruppe fattige falt utenfor forsikringsordningene, og står dermed med et dårlig helsetilbud. Utfordringen er å skape et helsesystem som er så godt som heldekkende, uten å belaste staten med uoverkommelige utgifter. USA opplever også at utdanningssystemet ikke er godt nok, og også her er målet å lage et system som både er bedre for flere og mer effektivt. I den lanserte krisepakken er da også de største summene avsatt til helse og utdanning, Obama har selv understreket at disse sakene er for viktige til å vente.

Utenriks arver Obama Bushs kriger i Irak og Afghanistan, og et kraftig svekket omdømme. Valget av Obama har i seg selv begynt å styrke omdømmet, og den klare motstanden først mot krigen i Irak og deretter mot tortur bidrar i samme retning. At Obama har sagt at han vil satse på diplomati heller enn våpenmakt, dels i forholdet til Iran, men også etter sigende overfor Hamas, gir også positiv oppmerksomhet i omverden. Tidligere i januar kritisert også Obama sine forgjengere for å vente for lenge med å ta aktive initiativer i Midtøsten, og signalisert at han selv vil handle relativt raskt. Generelt har Obama antydet en mer multilateral linje enn det Bush sto for, og mange håper at USA nå vil gå mer aktivt inn for eksempel i miljøkampen og ikkespredningsarbeidet. De siste årene har med all mulig tydelighet vist hvor vanskelig det er å oppnå varige viktige resultater i verden når USA ikke er involverert. Også Obama har imidlertid signalisert at han vil bruke amerikansk militærmakt hvis han opplever at USAs nasjonale interesser er truet, helst med multilateral støtte, men unilateralt om nødvendig.

Under valgkampen ble Obama fremstilt som en ukjent størrelse. I krisetider er usikkerhet om ledelse aldri gunstig, og overgangsperioden mellom valget og innsettelsen har derfor blitt brukt aktivt for å signalisere hvordan Obama vil møte utfordringene. I valgkampen ble det også spilt på at Obama på den ene side var kjent som en sentrumsorientert politiker fra sine år i Illinois, men at han på den annen side ble rangert som den mest liberale senatoren i Washington DC. I noen grad var nok denne dobbeltheten valgtaktisk - for å vinne primærvalget måtte Obama framstå som et mer radikalt valg enn Clinton, men for å vinne presidentvalget var han avhengig av sentrumsvelgerne.

Vi finner imidlertid den samme dobbeltheten i det laget Obama har satt sammen i regjering og rådgiverstab, og i de politiske valgene han har gjort. For det første gikk han inn for å la Joseph Lieberman, som støttet McCain, beholde sin plass som demokratisk komitéleder i senatet. Dette var ikke populært på venstresiden av det demokratiske partiet, men antydet at Obama ikke ville kjøre noen hard partilinje. Det samme er tydelig når forsvarsminister Robert Gates får fortsette, og James Jones blir nasjonal sikkerhetsrådgiver. Innenfor sikkerhetspolitikk og finanspolitikk har Obama dels presentert sine valg tidlig for å berolige markeder og signalisere kurs overfor allierte, dels valgt medarbeidere som selv ledende republikanere har applaudert. Valgene signaliserer at Obama vektlegger erfaring og pålitelighet under økonomisk krise og krig, og at han vil forsøke å skape tverrpolitisk støtte for beslutninger som i utgangspunktet kan være omstridte. Overgangsperioden har vært preget av en klar bevissthet om hvor viktig det er å signalisere handlekraft, men også om betydningen av å opparbeide politisk kapital mens oppslutningen om Obama som person er høy.

Også de som har drømt om en liberal Obama har noe å være fornøyd med etter overgangsperioden. En del av de mindre profilerte regjeringspostene har gått til kandidater som indikerer klarere brudd med fortiden. Valget av Steven Chu som energiminister er for eksempel et signal om at USA vil satse mye tyngre på grønn energi enn tidligere. Valget av Leon Panetta som sjef for CIA er også et klart signal om kursendring, gitt at han har vært en krass kritiker av bruken av tortur, og at han ikke, som vanlig for tidligere CIA-sjefer, har bakgrunn fra det nasjonale sikkerhetsapparatet. I samme retning peker Obamas klare signaler om at interneringsleiren på Guantanamo-basen skal stenges. Det er allikevel rimelig å si at Obama selv er den viktigste garantisten for endring, og at hans stab av ekstremt kompetente medarbeidere er valgt på basis av deres gjennomføringskraft - de skal iverksette den endringen Obama går inn for. Til grunn ligger en pragmatisk handlingsorientering i beste amerikanske tradisjon.

Valget av Obama var historisk dels i kraft av at en afrikansk-amerikansk mann ble valgt til president, men også i kraft av at demokratene for første gang siden 1960-tallet oppnådde et bredt flertall bak sin kandidat. Valget i 2008 kan komme til å stå som et vannskille i ettertid, og krisetider har tidligere produsert de største amerikanske presidentene. Både USA og verden for øvrig ser til Obama for lederskap, og han går til sin gjerning med historisk stor støtte og store forventninger. Selv om amerikanere flest ser mørkt på fremtiden er tiltroen til Obama stor. Det er lett å se at han er nødt til å skuffe noen - alle kan ikke gjøres til lags. Imidlertid er det mye som tyder på at Obama vil få noe lengre hvetebrødsdager enn det som er vanlig for presidenter. Både internt i USA og i verden for øvrig er bevisstheten om de utfordringene han møter stor, og både innenriks og utenriks kan han enda flyte en god stund på det som kanskje var hans aller viktigste fordel ved valget - han er ikke George W. Bush.