Krigen: Oberstløytnant Høiback og orlogskaptein Bøe-Hansen hovedtese er at kriger ikke vinnes av helter, men at et folk har behov for symbolske, vilkårlig utplukkede helter, fordi det gir kampmoral. Men bør vi egentlig ikke nå 65 år etter krigen begynne om skrive om den egentlige krigen og ikke bevege oss på fiksjonsplanet med de vilkårlig utplukkede heltene som vi har gjort hver dag siden krigen? Vi er tross alt verken i krig lenger eller står på terskelen til en ny.

Herrene siterer Norman Schwarzkopf og hans selvbiografi «It doesn`t take a hero», som sier at kriger avgjøres av «ressurstilgang, produksjonstall og storstrategiske beslutninger». Det er altså ikke heltene som avgjør kriger. Det var den røde arme, amerikansk produktivitet og lasteevnen til den allierte handelsflåten som vant 2. verdenskrig for oss.

Et lite sidepoeng: I dette store bildet er det bare den norske handelsflåten som bidro under punktet om den allierte handelsflåtens lasteevne. Bør ikke vi da primært heie på krigsseilerne som vant krigen for oss? Tilbake til hovedsporet: Høiback og Bøe-Hansen sier at de største heltene er alle de små tannhjulene i krigsmaskineriet, og ikke de som mer eller mindre tilfeldig får heltestatus. I 65 år har vi hørt om helten Max Manus, er det ikke på tide å fortelle historiene om tannhjulene?

Den røde arme vant krigen for oss siden 80 prosent av de tyske tapene kom på Østfronten. Men de russiske marskalkene hadde ingen større fortjeneste enn alle de menige, og fordi menneskene er så enkle at vi må personifisere heltene, så vil nesten enhver helt duge, sier herrene. Vi kan altså like gjerne heie på Max Manus som de russiske marskalkene fordi: «Sammen var de avgjørende. Alene var de intet». Skal denne logikken forfølges sier de egentlig at Norge like gjerne kan legge ned forsvaret fordi den russiske hæren eller amerikanerne uansett vil redde oss. Det eneste vi trenger er noen helter som står fram i krigens siste fase slik at vi får et ansikt på seierherren, og slipper å måtte forholde oss til hele armeer, og handelsflåter og slike upersonlige ting.

Herrene viser til Ira Hayes som var en av de seks amerikanske soldatene som deltok i den seinere så berømte flaggheisingen på Iwo Jima i 1945: «Det var helt tilfeldig at Ira var med på dette bildet, og ble aldri komfortabel med rollen som krigshelt, det var så uendelig mange andre som var mer verdige enn ham, og han døde som en dypt frustrert mann bare 32 år gammel». Moralen er at vi bør slutte å utpeke krigshelter fordi det gir vanlige mennesker en for tung byrde å være.

Da krigen var slutt og de allierte møttes i Paris ville ikke Sovjetunionen anerkjenne Norge som en av seierherrene. Sovjetrusserne benektet at vi hadde vært med i krigen. Det skjønner jeg godt. De norske militære tapene på et par hundre mennesker var fluelort stilt opp mot russernes militære tap på rundt 15 millioner. Det er noen som vinner kriger, og det er andre som gjerne vil sole seg i glansen av deres seier uten å ha ofret noe særlig.

Nå er jeg ferdig med Norge og krigen i denne omgang, setter jeg kursen tilbake til byen og skal gjøre som Max Manus etter en vellykket sabotasjeaksjon. Ta meg en whisky.