Feminismens mål om å fremme kvinnens integritet og rettigheter, er en essensiell forutsetning for ethvert rettferdig samfunn. Det bør derfor ikke begrenses til kun å gjelde i en vestlig kontekst, men også i et multikulturelt og religiøst perspektiv. Vestens ideologiske dominans skaper problemer for dette, og feministisk appell i Østen avvises gjerne av frykt for infiltrasjon av sekulære krefter. Hva kan gjøres?


I 1893 ble Marie Spaangberg uteksaminert som den første norske kvinnelige legen fra Universitetet i Oslo. Kvinnens inntreden i legeyrket skjedde ikke uten debatt. Leger trengte fysisk styrke og intellektuelle anlegg, ble det hevdet, og det hadde altså ikke kvinner. Selv om det unntaksvis fantes kvinner med slike egenskaper, ville det som regel være slik «at det ved kvinder af denne art er noget abnormt, der ikke tillader nogen tvivl om at kvinden her er udenfor sit naturlige felt». Videre het det i tidsskriftet for den norske legeforeningen at «hjerne og ovarier kan ikke utvikle seg samtidig», og mannlige leger kunne påstå at kvinners eggstokker gjorde dem uegnet for tyngre intellektuell virksomhet.

I dag er samfunnsbildet annerledes. Fra suffragettenes kamp til dagens nyfeminister – den vestlige verden har gjennomgått en dramatisk holdningsendring. Fra å være et sterkt mannsdominert yrke er kjønnsbalansen i legeyrket blitt radikalt forandret. Med 60-70 prosent kvinneandel blant norske medisinstudenter, vil kvinnelige leger være i flertall i årene som kommer. Til tross for de fremdeles store kjønnsforskjellene hva gjelder lønn og representasjon i lederstillinger, er utviklingen likevel positiv med økende deltakelse av kvinner på stadig flere samfunnsområder.

En liknende tendens er synlig også blant kvinner med minoritetsbakgrunn. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at flere jenter med innvandrerbakgrunn i alderen 19-24 år tar høyere utdanning enn gjennomsnittet i Norge. Særlig interessant er den feministiske frammarsjen blant norskmuslimske kvinner, fordi deres livssyn er veldefinert som kvinnefiendtlig blant vestlige feminister. Enhver islamsk ytring i favør av feministiske verdier blir dempet med henvisning til at feminismen bare kan eksistere i et sekulær kontekst.

Den muslimske adapsjonen av feminismen vil avvike fra Vestens. Islam tilrettelegger for kjønnsrettferdighet og likeverd mer enn likestilling. Men den praktiske tilnærmingen trenger likevel ikke være så ulik. En muslimsk kvinne vil på lik linje med vestlige kvinner kreve retten til å realisere seg selv som et selvstendig individ, og den norsk muslimske tendensen er et konkret eksempel på at det er mulig. Med et overordnet mål om å fremme kvinnens integritet, kan mange feministiske verdier begrunnes ut fra islamsk teologi.

Feministisk budskap kan dermed formidles i en religiøs språkdrakt som virker mer konstruktiv i et multikulturelt samfunn enn den sekulære utformingen. Dette er særlig viktig i den globale kampen mot kvinneundertrykkelse og overgrep som kjønnslemlestelse. Den amerikansk feministen og filosofen Uma Narayan har omtalt dette i sitt arbeid. Hun kritiserer blant annet vestlige feminister for deres ekskluderende holdninger som skaper avstand mellom kvinner i den såkalte tredje verden. Kvinner fra ulike kulturer har ulike måter å fremme sin integritet på. Narayan påpeker at det er en klar parallell mellom kvinner som bærer skaut og kvinner som bruker sminke: begge deler innebærer kontroll over kvinnekroppen.

For de av oss som ikke utgår fra definisjoner som sekulære- eller reformerende islamistiske feminister, men tilhører kategorien praktiserende muslimer med pragmatisk tilnærming, handler ikke feminismen om veldefinerte teoretiske utledninger. Det handler om hva som kan gjøres praktisk for å bistå kvinnekampen i et globalt perspektiv. Det hjelper lite at feminister som Nasreen Taslimi får Beauvoir-prisen for litterære verk som er forbudt for allmennheten i Bangladesh. Hennes kvinnekamp er begrenset til en sørgelig liten intellektuell elite, som allerede har sikret sine rettigheter.

Det som virkelig skaper masseoppslutning, er organisasjoner som Alhuda. Det er en muslimsk organisasjon som samler flere hundretalls burkakledde kvinner med appell om kvinnekamp, der for eksempel kvinnens rett til utdannelse og valg av ektefelle begrunnes ut fra islamsk teologi. Disse feministene blir lettere forstått på tvers av klasseskiller og politiske skillelinjer.

Selv politikere som tidligere helseminister i Pakistan, Shaheen Sardar Ali, har stor tiltro til slike kanaler. Ali snakker om en endret maktbalanse mellom kjønnene, der hun utpeker utdanning som ekte makt. Jo flere kvinner som tar høyere utdannelse, desto flere kvinner blir klar over deres urettmessige forhold og vil reise seg i kamp for sine rettigheter. Dette er en av karakteristika ved den økende middelklassen i Pakistan. I dag utgjør kvinner 40 prosent av studentene ved det juridiske fakultetet i Peshawar, og det er denne advokatklassen, i samarbeid med NGOene, som tar opp kampen mot overgrepene der det korrupte rettssystemet har lite å tilby.

Å omtale islam og feminismen i samme kontekst kan virke radikalt med tanke på at religion vanligvis forbindes med kvinneundertrykkelse. Men er det en religiøs praksis? Det er ingen vers i Koranen som tilsier at en kvinne ikke kan kjøre bil, selv om dette påbudet eksisterer i en såkalt islamsk stat. Tvert imot er regler som betrakter kvinnen som en annenrangsborger, et forsøk på å isolere og undertrykke kvinnen. Reglene er et ledd i et politisk maktspill preget av korrupsjon og urett. Sentrale islamske lærde som Hamza Yusuf har aktivt gått inn for å spre innsikt om de islamske kjønnsrollene.

Disse lærdes mål er en holdningsendring som kan bekjempe vold, samt kjempe for kvinner som forblir innesluttet i hjemmet. Kvinnen i islam er pålagt ansvar for barnets primære omsorg fordi hun har et naturlig anlegg for å bære barnet fram til verden og dermed amme. Men hun er på ingen måte pålagt plikt til husstell, og kan på lik linje med andre samfunnsborgere delta i et aktivt samfunnsliv og yrkesliv når hennes primære ansvar er oppfylt. For eksempel vises det ofte til profetens kone Khadija, som var forretningskvinne. Hun hadde profeten selv som sin ansatt også etter at de giftet seg.

Hva feminisme egentlig betyr i dag, er stadig under debatt. Det er et begrep som rommer et spekter av kvinner: Fra kvinner som ikke aksepterer kjønnsbegrepet til kvinner med feministiske paroler for husmorrollen. I dette mangfoldet av feminister bør religiøse kvinner også inkluderes med mål om dialog og samarbeid for en samlet front for likeverd og en kamp mot overgrep og undertrykkelse.