Det er på det rene  at norske politikere fortsatt har ansvaret for norsk helsepolitikk. Et sentralt element i denne politikken er å legge til rette for at pasienter og folk med ulike helserelaterte problemer skal kunne gjøre gode informerte valg. Derfor har det fra sentralt hold vært brukt mye ressurser på å utarbeide informasjon hvordan man skal forholde seg i situasjoner hvor man får eller har problemer av helsemessig art.


Ved utarbeidelse av  denne informasjonen har man fra myndighetenes side lagt vekt på at informasjonen skal være objektiv, relevant og basert på medisinsk forskning. Som en helt sentral del av det norske helsesystemet har man også laget et refusjonssystem hvor man som pasient får dekket utgifter til på forhånd godkjent medisin og behandling.


Frem til nå  har man ikke fått dekket kostnader til såkalt alternativ medisin. Likevel er det på det rene at folk bruker mye penger på kjøp av alternativ medisin. En undersøkelse gjennomført for Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling i 2007 viste at nesten 50 % av den norske befolkningen over 15 år hadde benyttet seg av en alternativ behandling i en eller annet form siste 12 måneder. Omtrent 5 % oppga at de hadde benyttet healing.


Det er videre  enighet om at det finnes mer mellom himmel og jord enn hva tradisjonell skolemedisin umiddelbart kan forklare. Det betyr at det også finnes pasienter som ikke får svar på de spørsmål de måtte ha, innenfor det offentlige helsevesenet. Dermed etableres grunnlag for et marked for folk som mener å ha alternative løsninger på ulike problemer som enkelte måtte ha. Dette markedet omfatter mye rart, alt fra troen på bønnens kraft, bruk av ulike salver og remedier, auraanalyser til healing ved hjelp av telefon og håndspåleggelse. Enkelte av de som tilbyr disse tjenestene, er renhårige og ærlige mennesker som har integritet og sterk tro på det de triver på med. Andre er ikke det.


Offisiell helsepolitikk  har så langt vært at man har rådet folk til å være forsiktige med å ha for stor tro på hva disse tjenestene kan levere. Men hva skal man nå tro? I løpet av et par dager har noen av de mest sentrale helsepolitikerne vi har her i landet, stått frem og bekjent sin tro på alternativ behandling. Hva skal det bety, og hvilke forbrukerpolitiske og helsepolitiske implikasjoner vil dette måtte ha? Noe polemisk kan man spørre: Hvis det er slik at de mener at dette er gode tjenester som man har gode erfaringer med, og som man gjerne også anbefaler til andre i samme situasjon, er det vel naturlig at det fra sentralt politisk hold nå blir tatt initiativ for at folk som kjøper disse tjenestene, skal komme inn under refusjonsordningene?


Forbrukerrådet vil  i løpet av 2009 gjennomføre en kartlegging av markedet for alternativ medisin/behandling. Målsettingen med prosjektet er å forsøke å kartlegge noen av de forbrukerpolitiske utfordringene som preget markedet. Hvordan er forholdet mellom tilbyder av tjenesten og kjøper, og hvilke plikter og rettigheter følger av kjøpsavtalen? Selv om man i den senere tid har hørt om folk som har hatt gode erfaringer ved å benytte seg av disse tjenestene, har vi en mistanke om at det er noen flere som ikke har opplevd den store bedringen, men som kun har hatt store økonomiske utlegg.


Mange av de  som benytter seg av disse tjenestenem, har en livssituasjon, både medisinsk, økonomisk og sosialt, hvor det kan være behov for oppfølging på flere områder. Per dato er store deler av dette markedet overlatt til seg selv. Så i stedet for å aktivt gi legitimitet til deler av denne aktiviteten, vil det være ønskelig at det fra politisk hold, på dette området, blir tatt initiativ for å styrke forbrukernes posisjon.