Begrepet darwinisme ble for første gang brukt av Thomas F. Huxley, også kjent som «Darwins bulldog», i hans anmeldelse av Artenes Opprinnelse i 1860, trykt i det radikale tidsskriftet Westminster Review. I den opphetede debatten som fulgte i kjølvannet av publiseringen av Charles Darwins banebrytende verk fra 1859, var det Huxley, og ikke forfatteren selv, som gikk i bresjen for teorien om evolusjon ved naturlig utvalg. Begrepet darwinisme brukes aldri i den faglige diskursen, men trekkes uheldigvis stadig fram i den offentlige debatten når det er snakk om evolusjon.

I de 150 åra som er gått siden publiseringen av Artenes Opprinnelse, har evolusjonslæren utviklet seg svært mye og inkluderer en mengde viten som var totalt ukjent og uoppnåelig på Darwins tid. Vesentlig trodde Darwin, i likhet med sine samtidige, at arveanlegg fra foreldrene blandes sammen i avkommet omtrent som to malingsspann med forskjellige farger blandes sammen. Denne oppfatningen, som Darwin ikke hadde noe alternativ til, utgjorde faktisk en av de sterkeste innvendingene mot evolusjon ved naturlig utvalg. Det ble argumentert at ingen nye karaktertrekk kunne utvikle seg fordi så snart de oppsto, ville de bli vannet ut med de eksisterende karaktertrekkene i løpet av bare noen få generasjoner.

Naturlig utvalg ville i beste fall gå altfor tregt til å være hovedmekanismen for evolusjon og i verste fall ikke føre til evolusjon i det hele tatt. Forståelsen av at arvelige egenskaper er knyttet til gener kom først ved gjenoppdagelsen av Gregor Mendels arvelære på begynnelsen av 1900-tallet, dermed kunne mange evolusjonsteoretiske problemer endelig løses. Visse av Darwins ideer er blitt forkastet eller endret, og andre er blitt stående mer eller mindre uforandret - som teorien om seksuell seleksjon og hans teori om dannelsen av korallrev, som fortsatt er gjeldende innen geologifaget. Slik er naturvitenskapen. De teoriene som fungerer, bygger man videre på. De andre forsvinner og erstattes av bedre teorier (de kan likevel ha vært hypotese-genererende og i så måte være viktige for kunnskapsutviklingen).

Hvis man kaller seg darwinist i dag, betyr det altså at man enten ikke har fulgt med i timen eller at man implisitt mener at evolusjonsbiologi etter Darwin skal inkluderes i begrepet. Ingen av disse alternativene er særlig heldige. Begrepet darwinisme er derfor av flere grunner lite passende med mindre man faktisk diskuterer historie. Ved universitetet er da også naturlig nok Artenes Opprinnelse på pensumlista i idéhistorie, ikke i biologi. Vi tør anta at det faktisk er ganske mange gode biologer som aldri har lest boka. Den sentrale ideen, teorien om naturlig seleksjon, er like fullt helt essensiell for å forstå biologifaget og presenteres i enhver grunnleggende lærebok.

Ymse antievolusjonære bevegelser prøver med bøker som Darwin on Trial (1991), Darwins Black Box (1996) og Defeating Darwinism by opening minds (1997) å skape en illusjon om at evolusjonslæren er utfordret av et alternativt fagfelt: «intelligent design». Deres overdrevne Darwin-fokus sier sitt om at motivasjonen er alt annet enn vitenskapelig, men heller handler om et ønske om å mistenkeliggjøre mannen som åpnet for et sekulært verdensbilde. Bruken av Darwins manglende kunnskaper, om for eksempel genetikk, som argument mot den moderne evolusjonsbiologien, er helt irrelevant fra et vitenskapelig ståsted. Derimot bidrar imidlertid bruken av darwinisme eller darwinist til at denne falske feiden (kreasjonister mot darwinister) opprettholdes. Begrepet gir uheldig nok også assosiasjoner til andre ismer av ideologisk art og kan gi inntrykk av at evolusjonstilhengere utgjør en slags kvasireligiøs kult med Darwin som yppersteprest. Ismer gir inntrykk av stillstand og hører ikke hjemme i naturvitenskapen. Våre søskenfag er da heller ikke plaget med begreper som newtonisme, heisenbergisme eller mendelejevisme.

I tillegg er det problematisk at det som for mange i dag forbindes med begrepet darwinisme, likner langt mer på sosialdarwinisme enn evolusjonsteori. Sosialdarwinismen var et ikke-naturvitenskapelig, brutalt og naivt forsøk på å overføre de underliggende mekanistiske prosessene i evolusjonen til et samfunnsstyre eller samfunnssyn. Spekket av feilslutninger hevdet sosialdarwinismen at det er riktig for de sterke å herse med de svake og at enhver maktstruktur, uansett hvor skjev, er selvrettferdiggjørende og burde opprettholdes.

I denne sammenhengen er det på sin plass å understreke at det var Herbert Spencer (filosof og samfunnsteoretiker), og ikke Darwin, som i 1864 formulerte den mye siterte frasen «Survival of the fittest» som på norsk er blitt oversatt til «De sterkestes rett». De følgende språklige eksemplene fra noen av de mest populære norske dagsavisene viser at det likevel er nettopp dette sitatet (et sosialdarwinistisk spøkelse) som dessverre ofte forbindes med darwinisme fortsatt:

«Vi lever i en brutal verden, de sterke spiser de svake, og de som er nær bunnen kommer seg fram ved å finne noen å tråkke på … Darwinismen må tøyles, som det heter i disse finanstider.» (Dagbladet, 20.11.2008), «Dette er darwinisme i praksis - den sterkeste overlever, godt hjulpet av produktplasseringer og heiarop.» (Dagbladet, 09.09.2000), «Alle får et våpen og målet er å ta livet av de andre, før de tar livet av deg. Rendyrket Darwinisme, med andre ord.» (Aftenposten, 16.10.2006) og «Hele samfunnet er lagt opp til at det lyves og bedras. Darwinismen og den sterkes rett gjelder. Rettsapparatet fanger jo bare inn de dårlige løgnerne og bedragerne.» (NRK, 27.10.2006).

Det er ikke mindre enn tragisk at dette skal bli arven etter en av tidenes virkelig store naturvitenskapelige tenkere. Darwin forsto det fine samspillet i naturen, hvordan de forskjellige leddene i næringskjeden avhenger av hverandre. Et eksempel fra Artenes Opprinnelse er der han beskriver den positive sammenhengen mellom tettheten av katter og blomster i England (blomstene befruktes av humler, humleredene blir ødelagt av mus, musene blir spist av katter). Hans teorier har gitt grunnlag for å forstå sosialitet og hvordan altruisme - at man skal hjelpe og ta vare på hverandre, selv fremmede - har utviklet seg. Dette er en sentral del av å forstå sosiale dyrs så vel som menneskers atferd.

Han observerte de menneskepåvirkede endringene i naturen etter den store innvandringen av europeere til Sør-Amerika, og var bekymret for konsekvensene. En bekymring som skulle vise seg å være berettiget. Som evolusjonslæren forutsier, gir akselererte miljøendringer akselerert evolusjon. I vår tid med utstrakt bruk av antibiotika, moderne industrielt landbruk (med bl.a. høyteknologiske sprøytemidler og genmanipulerte planter), oppdrettsfisk, og menneskeskapte klimaendringer er det viktigere enn noen gang å forstå evolusjon. Vi håper Darwinåret 2009 vil bidra til økt kunnskap om evolusjon og naturvitenskap og hvis vi skal ha et ønske på vegne av jubilanten, må det være å skrinlegge darwinismen.

•Kyrre Traavik Låberg er cand. scient i biologi. Eli K. Rueness er dr. scient i molekylærbiologi som arbeider som forsker og nestleder ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis ved Universitetet i Oslo.