FILM: Dreier det seg om tidenes egotripp - og det rene, skjære vanvidd? Eller er historien om våghalsen Philippe Petit en påminnelse til oss alle om hva som gjør livet verd å leve? Den glitrende dokumentarfilmen «Man on Wire» utfordrer til ettertanke.

I september 1973 ble World Trade Center erklært som ferdig. De to tårnene, som ravet ca. 450 meter over Hudson River, ble et landemerke og var i en kort periode verdens høyeste bygninger. For franske Philippe Petit representerte byggverket en personlig utfordring. Etter å ha gått på line mellom tårnene til Notre-Dame i Paris og over Harbour Bridge i Sydney - selvfølgelig uten noen form for sikring - var Petit klar for tidenes stunt: Å balansere mellom tvillingtårnene i New York. Siden myndighetene aldri ville gå med på noe sånt, måtte det gjøres i skjul. Det vanskeliggjorde planleggingen, men gjorde utvilsomt hele prosjektet mer spennende for de involverte. Og for oss.

Karismatisk
Filmen til britiske James Marsh fenger fra åpningsøyeblikket. Den er bygget opp som en spenningsfilm og låner virkemidler fra thrillersjangeren. Hendelsesforløpet fram til det store øyblikket rekonstrueres med overbevisning, og blandes elegant med arkivfilm og nye intervjuer. Hovedpersonen sjøl framstår ikke som udelt positiv, og har klare fellestrekk med «Rottefangeren» fra eventyret. Det dreier seg om en nær karismatisk skikkelse, som med tilsynelatende stor letthet får de andre med seg på sitt store prosjekt. Det koster, skal det vise seg. For Petit kan det ende i døden, for hans hjelpere kan det ende med at de har hjulpet ham å begå selvmord. Kjærlighets- og vennskapsforhold settes på prøve og ofres, alt for at Petit skal få oppfylt sin drøm.

Selv om 11. september-tragedien ikke nevens med et ord, hviler den over hele filmen - og det skaper en slags metadimensjon. Alt fra å se den lille figuren som «danser på skyene» høyt der oppe, til nærbildene av bygningselementene som blir satt på plass, de digre stålkonstruksjonene vi kjenner fra ruinhaugene, gjør inntrykk. Måten selve stuntet er filmatisert på, der en gruppe ansiktsløse menn sniker seg inn i bygningen ved hjelp av falske identitetspapirer, bringer også tankene på terrorangrep. Det virker overraskende sterkt, kanskje nettopp fordi tragedien aldri nevnes.

Så ikke skjønnheten
«Hvorfor? Det var det alle spurte meg om etterpå», sier Petit hoderystende og oppgitt over at folk ikke så skjønnheten i stuntet. Men det er like fullt det spørsmålet filmen stiller og forsøker å gi svar på. Med fare for å bli pompøs vil jeg likevel si at filmen handler om selve meningen med livet. Petits filosofi er klar, det er bedre å dø mens man virkelig lever, enn å vandre gjennom livet som en levende død. Eller som han sjøl uttrykker det: «Å gå på line er å være omgitt av død. Livet bør leves helt på kanten».

■ Les intervju med Philippe

Petit på lørdag.