New Violators

• Artist: New Violators
• Plateselskap: Playground

LP: Massive popstjerneambisjoner, stadionrockselvtillit, åletrange bukser, hvit vinyl og en vokalist som er mer Morrissey enn Morrissey, mer Springsteen enn Springsteen: Det er ett ord som presser seg på når man behandler Trondheims glamkonger New Violators, og det er at de er posører. POSØRER! POSØRER! POSØRER!

Men hei, det er jo det som det moro.

New Violators er med andre ord ikke som andre norske band, først og fremst takket være vokalist Per Bortens nesten anale trang til å rendyrke stil. Som en trønderrockens Dr. Jeckyll og Mr. Hyde har han tidligere dykket ned i skranglerockmaterien med Cadillac og vrinsket ut boogierock med The Moving Oos. I New Violaters er det derimot åttitallet, nyveiven, nyromantikken, det pompøse, grandiose og overdådige som skal dyrkes. Bandet vil gå U2 i næringa, og de prøver seg ved hjelp av tjukk, sildrende synth, vokal dyppet i Duran Duransk arroganse og låter som stjeler inspirasjon fra Joy Division, New Order, David Bowie og Roxy Music. Det er glam på sin hals, og da kanskje spesielt i «Burma», der den nihilistiske teksten spiller bordtennis med kynisk konstruerte, men akk så fengene, synthriff. Nypompøse popstjerner som White Lies kan i grunn bare gå og legge seg.

Men det er ikke BARE gull alt som glitrer. Selv om bandet tar sjanser i låtkonstruksjonene, og på ingen måte er forutsigbare, føles stilbevisstheten av og til som en tvangstrøye. Men gjør det noe, så lenge de har baller nok til å bli vårt nye a-ha?