Nordområdene har fått en helt spesiell plass i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Samtidig ser vi et mer «framoverlent» Russland i regionen. Dette har blant annet kommet til syne ved gjenopptakelsen av de strategiske bombeflytoktene langs norskekysten og russiske flåteøvelser. Forsvarssjef Sverre Diesen har hevdet at Norge må ta et større nasjonalt ansvar for de utfordringene man møter i nordområdene.

Emneord



Med utgangspunkt i den erkjennelse at landene i NATO-alliansen ikke står overfor en felles eksistensiell trussel, så «svekkes substansen i den kollektive sikkerhetsgarantien», har Diesen hevdet. Norge bør således ikke ta for gitt at Alliansen vil komme hjelpende til i tilfelle en krise i nord. I anledning NATOs 60-årsjubileum og det kommende toppmøte 3. og 4. april, er slike utfordringer høyt oppe på den norske agendaen.

Et sentralt poeng her er at nye nasjonale og internasjonale sikkerhetsutfordringer fører med seg at Norge må avklare hvilken rolle en ønsker at Alliansen skal spille i nord. Samtidig må en foreta en sober analyse av hvilke fellesutfordringer en finner i regionen og kartlegge andre medlemmers divergerende motiver og interesser. Her vil en se et interessemangfold og ulike oppfatninger om Alliansens anvendelsesområde.

En slik erkjennelse hviler på en lang tradisjon i norsk NATO-politikk, og man bør i så måte trekke på historisk lærdom. En sentral innsikt er at Norge har et ambivalent forhold til Alliansen. Dette har vist seg gjennom base- og atompolitikken og skepsis til utvidelsen av NATOs medlemsmasse og sikkerhetspolitiske portefølje. Etter den kalde krigen har en også måtte akseptere at NATO spiller en annen rolle i et nytt sikkerhetspolitiske landskap. En sentral problemstilling i dag er at det igjen er viktig for Norge at NATO viser interesse for de utfordringene man står overfor i nord, men samtidig ønsker man ikke en remilitarisering av regionen. Dette paradokset er meget sentralt i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Ambivalens i norsk NATO-politikk hviler på to grunnforutsetninger. For det første realpolitiske vurderinger som tilsier at i ytterste konsekvens, så kan statene i det internasjonale system bare stole på seg selv. For det andre historiske og kulturelle føringer og oppfatninger om Norge som en fredelig nasjon. Når det gjelder det realpolitiske tankegodset, så har utviklingen i internasjonal politikk fra et entydig og klart fiendebilde under den kalde krigen måttet vike plass for en mer fragmentert sikkerhetspolitisk virkelighet.

NATOs sikkerhetspolitiske portefølje er utvidet, og utfordringer utenfor det tradisjonelle virkeområdet har fått økt oppmerksomhet. Norge har tatt til orde for at denne utviklingen kanskje har gått for langt, og at de tradisjonelle oppgavene igjen må stå øverst på dagsorden. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ytret i sin årlige tale i Oslo Militære Samfund et ønske om å «rette et fornyet fokus på sikkerhetsutfordringer i våre egne nærområder.»

I denne sammenheng er det likevel av vital betydning å minne seg selv på at Norge under den kalde krigen førte hva mange vil hevde var en vellykket politikk basert på avskrekking og beroligelse. Under den kalde krigen var det viktig for Norge å ikke framstå som en offensiv aktør i «kampen» mot Sovjetunionen. Forholdet til stormakten i øst var ved flere anledninger ved frysepunktet, men det var altså samtidig viktig å ikke provosere naboen i nord. En slik politikk hvilte både på en realpolitisk analyse av hvorledes stormakter «tenker» og en nasjonal arv hvor det å framvise fredelige hensikter var et avgjørende kjennetegn.

I dag ser vi altså igjen et mer aktivt Russland i de nordlige havområder. Det er ikke dermed sagt at vi er på vei inn i en ny kald krig, men vi er vitne til økte interessemotsetninger i internasjonal politikk. Spørsmålet er således om det er klokt av Norge å ta til orde for en revitalisering av NATOs tradisjonelle oppgaver med et tydeligere fokus på artikkel 5, altså den kollektive forsvarsgarantien. En slik utvikling kan berede grunnen for en militarisering av nordområdene. En utvikling som ikke er i Norges interesse.

Vi finner således en viss ambivalens i forholdet til hvilken rolle NATO kan og bør spille i nord.

Norge har i sin korte utenrikspolitiske historie ønsket å framstå som en nasjon med fredelige hensikter, men samtidig vært en forkjemper for at Alliansen bør spille en sentral rolle i internasjonal politikk. Til tross for at en slik inngang til internasjonale relasjoner i stor utstrekning har blitt debattert i norsk offentlighet, så har man samtidig hatt en tradisjon for en nokså enhetlig sikkerhetspolitisk front utad. Det bør også være et mål i dagens situasjon.

I anledning feiringen av Alliansens 60-årsjubileum og i ei tid da NATOs rolle i norsk sikkerhetspolitikk igjen er gjenstand for debatt, er det viktig at en har et avklart forhold til hvorledes fellesutfordringer og hva man kan definere som rent nasjonale utfordringer, skal møtes. Mye tyder på at en slik erkjennelse er på vei til å sige inn i det forsvarspolitiske miljø. Her er det altså viktig at man fra politisk hold ikke stoler blindt på Alliansen, men samtidig er det avgjørende at man ikke går inn for en nasjonal alenegang i nord.

En blind tro på at Alliansen vil støtte Norge i en gitt konflikt, er naiv og må pareres med en sober tilnærming til hvilken forsvars- og sikkerhetspolitisk rolle Norge kan spille på egen hånd. Den ambivalensen som viser seg i norsk NATO-politikk, må således være gjenstand for en nærgående faglige analyse og godt politisk håndverk. Det er likevel viktig å understreke at Norges NATO-politikk hviler på et paradoks.

En tydeligere rolle for NATO i nord etterspørres, men en mer aktiv Allianse i norske nærområder kan igjen føre med seg en remilitarisering av regionen – noe som ikke er i Norges interesse. Kunststykket blir å ta hensyn til begge disse elementene. Ambivalensen er kanskje ikke til å unngå.
 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Rocky av Martin Kellerman

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com