I dag er det tretti år siden Margaret Thatcher ble statsminister i Storbritannia. Valget av Thatcher innledet markedsliberalismens offensiv i Storbritannia og ble et symbol for 1980-tallets høyrebølge, som med Willoch-regjeringene også nådde Norge. Tre tiår og en finanskrise seinere, er det en blandet arv som står tilbake. Hva Thatcher gjorde rett og hvor hun feilet, er britene lidenskapelig uenige om. Mindre diskutabelt er det at de atten åra under Thatcher og etterfølgeren John Major satte Storbritannia på en kurs som gjør det umulig å vende tilbake til 1979.

Emneord



Margaret Thatcher var et produkt av sin tid. Britisk økonomi var preget av en ødeleggende stagnasjon seint på 1970-tallet, problemer som var felles for mange land, men som rammet britene særlig hardt. Konflikter mellom arbeidsgivere og fagforeninger lammet til tider produksjonslivet. Velferdsstaten nådde et omfang som en økonomi uten vekst ikke lenger kunne bære. Løsningen, ifølge Thatcher, måtte være radikal: trekk staten tilbake, la det frie markedet rå.

Thatcher sto i front for en strømning av nyliberale som ønsket et brudd med alt etterkrigstidas politiske konsensus representerte: keynesiansk motkonjunkturpolitikk, statlig eierskap i industrien, en mektig fagbevegelse og omfattende statlig velferdspolitikk. Under Thatcher kom markedsreformer som privatiserte statlig industri og brakte New Public Management til kjernen av offentlig sektor. Programmet var ambisiøst og drevet fram av en leder som hadde brukt mer tid på ideologi enn de fleste av sine forgjengere.

I et parti kjent for forsiktig pragmatisme, var Thatcher et fremmedelement – lenge ble hun misforstått og latterliggjort også av egne partifeller. Latteren stilnet fort da Thatcher som regjeringssjef la an den samme ubøyelige linjen også overfor egne statsråder. «The lady is not for turning», var Thatchers egen kommentar i en landsmøtetale i 1981 – en presis observasjon av hennes eget politiske prosjekt.

Interessant nok handlet thatcherismen på mange måter vel så mye om moralsk som økonomisk reform. Selvhjelp og entreprenørskap var verdiene som det nye britiske samfunnet skulle bygges på. En av Thatchers erklærte idealer var hennes egen far, kjøpmann i småbyen Grantham. Kjøpmannsfornuft er et fruktbart utgangspunkt for å forstå Thatchers idégrunnlag, koblet med troen på at markedet vet best og at enkeltmennesket lærer å ta vare på seg selv når staten holder sin innflytelse unna. Privat eierskap, både av bolig og aksjer, ble stadig mer utbredt i Thatchers Storbritannia.

Utfordringen ved å kombinere et fritt marked med moralske verdier, er kjent fra både politisk og økonomisk teori. Det åpne markedet har egeninteressen som fundament. Moralske løsninger kan vanskelig tvinges på et samfunn basert på frie transaksjoner, heller ikke kan man være trygg på at samfunnsfølelse og sosial harmoni holdes ved lag når egeninteresse er den erklærte verdien. Thatchers Storbritannia spilte disse dilemmaene ut i praksis. Statsministeren selv var i utgangspunktet tett bundet til tradisjonell autoritet i familie, kirke og skole. Samtidig oppmuntret liberaliseringen hun sto for til en frikobling fra tradisjon til fordel for individualisering, fri moral og fritt forbruk.

Storbritannia, og spesielt London, ble et sentrum for jappetiden, med raske penger, stor børsaktivitet og en voksende andel av befolkningen som tok Thatchers ord om at «there is no such thing as society» litt for bokstavelig. Samtidig var det så altfor tydelig at velstandsvekst bare kom noen til gode. Thatchers politikk for tradisjonell industri, dreide seg om rask og nådeløs død framfor statlige overføringer.

I Nord-England rammet dette særlig hardt, med gruvestreiken i 1984-85 som et brutalt klimaks. Thatcher nølte ikke med å ta politimakt i bruk mot streikende arbeidere. Fagbevegelsen ble knust av Thatcher, og lokalsamfunn som sto tilbake etter nedlagt industri fikk falle fritt ned i stagnasjon. For denne delen av Thatchers politikk er hun fremdeles dypt hatet i deler av befolkningen i nord.

Arven fra Margaret Thatcher dominerer dagens Storbritannia med en kraft som gjør det vanskelig å besvare spørsmålet om hva som står igjen, slik man ellers ofte gjør med fortidas ledere. Thatcher gjorde britisk økonomi både dynamisk og konkurransedyktig. Baksiden av medaljen var økte klasseskiller, kulturelt og sosialt forfall og et hardere klima. Den tradisjonelle arbeiderklassen ble på mange måter skrevet ut av historien av Thatcher, i politisk, økonomisk og kulturell forstand. Nord-England, Skottland og Wales var i Thatchers virkelighetsbilde nasjonens annendivisjon, arbeiderklassens representanter var kvasisosialister med en kultur uten livets rett. Kapitalen satte rammene for samfunnsutviklingen under Thatcher og mye gikk tapt underveis.

Finanskrisen har satt deler av denne arven i nytt perspektiv. Den britiske økonomien er spesielt skrudd sammen. Londons finanssektor er sentrum for en tjenesteytende økonomi sterkt påvirket av børsutvikling og investeringsvilje. Denne økonomien har det ikke godt i finanskrisen. Labours politikk under Tony Blair og Gordon Brown har dreid seg om vedlikehold av Thatchers modell på dette området.

Oppfinnsomme økonomiske transaksjoner har det vært betydelig rom for, britiske banker har spekulert over evne og boligbobla har vært en synlig følge av veksten underveis. At denne modellen må revideres, er allment akseptert: hvor skylden for skjevhetene skal plasseres, er det større uenighet om. Mange av Thatchers prinsipper ble Labours egne under Blair og Brown, med tanken om markedets overlegne effektivitet som den viktigste. Nå er det nye tanker som behøves.

I spørsmålet om finansregulering er det lite veiledning å hente i Margaret Thatchers politiske arv. På den annen side kan Thatcher heller ikke bære ansvaret for uansvarlige markedsaktører snart tjue år etter at hun forlot Downing Street. En vel så viktig ettertanke ved Thatcher-jubileet er kanskje statsministerens mislykkede moralske prosjekt.

Det fornuftige og selvhjulpne individ Thatcher så i sin kjøpmannsvisjon, dukker ikke opp av seg selv med det frie marked, det gjør heller ikke gjensidig respekt og harmoni. Storbritannia er et mer velstående samfunn enn i 1979, men også mer voldelig og mer kynisk. Den offentlige samtalen stilnet med Thatcher, og samfunnsånden har forsvunnet inn i lune middelklassehjem. Det er mye som tyder på at det er en utvidelse av denne diskusjonen Storbritannia trenger mer av i 2009.