De siste ukene har blant annet Dagbladet etterlyst en mer prinsipiell tilnærming til menneskerettighetene i Norge. Foranledningen er Kulturdepartementets oppfølging av dommen i TV2-saken hvor Norge ble dømt i Strasbourg for ikke å tillate politisk TV-reklame. Trond Giskes spørsmålstegn i et debattprogram omkring legitimiteten til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg er blitt betegnet som «oppsiktsvekkende» og «prinsippløs». Anine Kierulf etterlyser i Dagbladet 23. mai offentligheten som forum for diskusjon av disse helt grunnleggende spørsmål for norsk demokrati. De som har kritisert Giske de siste ukene har påberopt seg menneskerettigheter og rettsstaten. Enhver antydning av skepsis til noe som kommer fra menneskerettighetsorganer blir fremstilt som en prinsippløs politisk tilnærming, hvor man tar det man liker fra internasjonale organer og setter seg ut over det man misliker. Regjeringens nøling med hensyn til inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettighetsloven har også vært trukket frem. Kritikken får et visst religiøst preg synes jeg: Enhver motforestilling skal nedkjempes, avvik tåles ikke.

Emneord



For ikke å bli fremstilt som motstander av internasjonalt forpliktende menneskerettighetsvern, la dette være utgangspunktet: Den internasjonale menneskerettighetsbeskyttelse er grunnleggende viktig. At det også er viktig i forhold til etablerte rettsstater viser de siste års erfaringer med USAs tøyning av torturbegrepet og krigens folkerett i forbindelse med «Krigen mot terror». Men det er sider av menneskerettighetsutviklingen i domstoler og ekspertorganer som bringer tankene hen mot trollmannens læregutt; her er krefter sluppet løs som vi ikke har kontroll over. En begrunnelse for rettighetsfesting av visse grunnleggende prinsipper er å oppstille noen yttergrenser for hva som kan besluttes politisk. Den demokratiske prosessen forutsetter respekt for individet og at alle har visse grunnleggende politiske, økonomiske og sosiale rettigheter. I et samfunn basert på flertallsstyre trenger man også en beskyttelse av minoriteter mot overgrep fra flertallet. Men rettighetsbeskyttelsen innenfor mange stater og internasjonale ordninger har utviklet seg fra et slik utgangspunkt. Fra å være yttergrenser har rettigheter i stigende grad fått karakteren av optimaliseringspåbud. Det vil si at samfunnet har en plikt til å realisere den enkelte rettighet som for eksempel ytringsfrihet eller respekten for familien så godt som mulig, og at inngrep i den enkelte rettigheten bare kan tillates når det er uomgjengelig nødvendig for å realisere en annen rettighet. Slik sett vil politikken nesten alltid stå til prøve. Man kan alltid spørre om en beslutning fattet av lovgiveren går for langt i forhold til noens frihet eller går langt nok i å beskytte noens krav på velferd eller integritet. Moderne rettighetsteori bygger på et slikt syn på rettigheter, og utviklingen hos blant annet Den europeiske menneskerettighetsdomstolen lar seg godt forklare med utgangspunkt i en slik teori.

Når man beveger seg bort fra yttergrenser og over til optimaliseringspåbud skifter både rettighetene og forholdet mellom juss og politikk karakter. Rettighetene forandrer seg fra å være klare grenser til å bli overordnede prinsipper og domstolenes rolle fra å være oppmann på linje med for eksempel en fotballdommer til å bli ankeinstanser for politikkens og forvaltningens beslutninger om hvordan man skal realisere det gode samfunn. En ting er når slike endringer i forholdet mellom politikk og juss skjer innenfor en etablert politisk kultur med klare regler for hvordan den politiske institusjonen kan korrigere beslutninger truffet innen den rettslige institusjonen. Selv om domstolene overprøver lovgivningen innenfor rammene av en konstitusjon, står det i folkets makt å endre konstitusjonen. Men dette forholdet får en annen karakter i internasjonale sammenhenger. På grunn av at vi ikke har noen overnasjonal lovgiver er det meget vanskelig å foreta politiske kursendringer i forhold til en internasjonal rettsutvikling. Rettsstaten krever respekt for visse klare spilleregler og at domstolene håndhever disse på en forutsigbar måte. Men optimalisering av rettigheter er per definisjon ikke forutsigbar fordi det krever en avveining av forskjellige rettigheter ut fra hva en gitt situasjon krever. Og siden situasjonen forandrer seg, vil også utfallet av avveiningene forandre seg. Det kan oppfattes som en pervertering av rettsstaten om domstolene skal gå foran i utviklingen av hvor langt samfunnet skal realisere frihet, likhet og menneskeverd for alle. Historien har lært oss at det finnes mange ideologier som lover mer enn de kan holde, og at resultatene ved å hengi seg til slike ideologier alltid er tragiske. Et fellestrekk ved slike eksperimenter er at ideologiene krever forrang fremfor demokratiet, forstått som representative avgjørelser som springer ut av folkeflertallet. Det er ingen grunn til å tro at resultatene vil bli bedre om «sannheten» forvaltes med en juridisk språkdrakt.

Det eneste korrektivet til en internasjonal rettsutvikling som løper løpsk er nasjonale reaksjoner. Det er ikke gagnlig for en internasjonal rettsutvikling å skjære alle internasjonale forpliktelser over en kam og kreve samme type lojalitet og etterlevelse i forhold til ale typer av forpliktelser. Beskyttelse av det som er grunnleggende viktig, nemlig rettigheter som politikkens yttergrense som del av demokratiet krever at vi evner å sondre. Vi må utvikle en systematikk for å identifisere hva som er grunnleggende minstekrav som alle må respektere og hvor ingen bør slippe unna med bevisste avvik enten det er grove krenkelser som i tilfellet med undertrykkende diktaturer eller systematiske krenkelser som i USAs krig mot terror. Slike tilfeller bør skilles fra meningsforskjeller om hvordan de enkelte rettighetene best kan realiseres gitt den konkrete situasjonen i de enkelte land til enhver tid. Her bør internasjonale institusjoner mer ha en veiledende rolle. Men det

er viktig å respektere representative politiske

avgjørelser, selv om det som regel er slik at demokratiet ikke er perfekt. Uthuling av demokratiet,

selv om de skjer i menneskerettighetenes navn,

vil på sikt føre til krenkelse av menneskerettighetene.