Forrige mandag var Irans reformkandidat Mir-Hussein Mousavi på valgkamp i Tabriz i iransk Aserbajdsjan. Han ble møtt av store, jublende folkemengder, som hyllet ham som «Aserbajdsjans store sønn». Minoritetenes rettigheter har blitt stadig verre under Ahmedinejad. Azeri-tyrkerne er Irans største minoritet og teller mellom en tredjedel og en fjerdedel av befolkningen, og føler dette på kroppen. I Tabriz spilte Mousavi på dette for å vinne deres hjerter – og stemmer. Aserbajdsjan har lenge hatt rollen som Irans vindu utad, og azeri-tyrkerne var lenge de største pådriverne for demokrati. Irans to revolusjoner, i 1906 og i 1979, startet begge i Tabriz. Det er denne arven Mousavi spiller på når han sier at «Aserbajdsjan har alltid konfrontert diktatorer. Aserbajdsjans forkjempere endret Irans skjebne».
I 2006 trykket den statskontrollerte avisen Iran i sin spesialutgave for barn en karikatur som fremstilte en azeri-tyrker som kakerlakk. I tillegg diskuterte avisbilaget hvordan kakerlakkene skal utryddes. Det ble påstått at diskusjoner ikke nyttet og heller ikke vanlig vold, man måtte ta fra kakerlakkene deres livsgrunnlag: avføring. Dette virket provoserende på azeri-tyrkere. De tok til gatene i Teheran og mange byer i iransk Aserbajdsjan. I den største demonstrasjonen i Tabriz deltok mellom 300 000 og 500 000 mennesker. Regimet svarte med å stenge avisen som hadde trykket karikaturene. Etter to uker med demonstrasjoner satte styresmaktene inn militære styrker. Selv om karikaturstriden så langt er det sterkeste uttrykket for azeri-tyrkisk mobilisering, er det ikke enestående. I månedsskiftet juni/juli hvert år feirer azeri-tyrkerne den historiske figuren Babek med en marsj til hans fort i Kaleybar. Denne samler mange azeri-tyrkere hvert år. Oppgitt over myndighetene i Teheran, ønsker mange azeri-tyrkere å gå sin egen vei. Men de fleste vil nok heller endre landet de er en del av.
Minoritetsrettigheter har blitt en viktig del av valgkampen i Iran. Omtrent halvparten av befolkningen tilhører en etnisk minoritet. De største er azeri-tyrkere, turkmenere, baluchere, kurdere, arabere og lur. Ahmedinejad har mistenkeliggjort minoritetene gjennom påstander om at deres aktiviteter er finansiert av USA, og at kravene om minoritetsrettigheter er del av et stormaktspill. Med unntak av azeri-tyrkere har minoritetene en perifer rolle både geografisk og politisk. De fleste av dem er sunni-muslimer, mens statens retning er shia-Islam. Azeri-tyrkerne er i likhet med det persiske flertallet shiamuslimer, og har en viktig rolle i Irans samfunnsliv. Dette henger sammen med at Iran gjennom 900 år ble styrt av azeri-tyrkiske dynastier som utsprang fra nomadestammer. Perserne var bofaste og politisk underlegne, men persisk kultur ble ansett som høykultur. Dette gjelder fortsatt i Iran, og azeri-tyrkere kan bare delta i samfunnet på persernes premisser.
Da Iran skulle lage en nasjonalstat på begynnelsen av 1900-tallet, brukte de noe som kalles den ariske modellen. Ifølge denne vestlige teorien var iranerne nedstammet fra en av de ariske urstammene, og hadde mot alle odds overlevd og klart å overbringe sitt språk og sin kultur gjennom nesten 5000 år. Språket og kulturen var persisk, og ideen om deres overlegenhet ble koblet til en idé om et rettmessig krav den iranske statens territorium. Da Pahlavi-regimet kom til makten i 1925 brukte satte de likhetstegn mellom språket persisk, det territorium de holdt og dets innbyggere. Mange av de ledende pådriverne for en iransk nasjonalstat kom fra ikke-persiske minoriteter, og de fremste av disse var azeri-tyrkere.
Iransk nasjonalisme var tveegget for azeri-tyrkerne. Selv om de ikke var statens titulærgruppe var den azeri-tyrkiske eliten de ivrigste iranske nasjonalistene. Irans nyere historie er full av sentralt plasserte azeri-tyrkere som gjør lite eller ingenting for minoritetsrettigheter. Til og med landets øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei, er azeri-tyrker. En av de få som har satt spørsmålet på agendaen er den azeri-tyrkiske Ayatollah Mohammed Kazem Shariatmadari. Han var leder for den islamske revolusjonen i Aserbajdsjan. I opptakten til revolusjonen spilte Shariatmadari en sentral rolle også nasjonalt. De viktigste trefningene mellom demonstranter og myndighetene skjedde i Tabriz i 1978, før de spredde seg til hele landet utover 1979. Men Shariatmadaris mål var ikke å utfordre Irans territorielle integritet. Da revolusjonen var gjennomført uttrykte han skepsis mot den nye konstitusjonen, ettersom den ikke ga azeri-tyrkerne mulighet for autonomi.
Selv om den islamske revolusjonen i teorien utelukkende er basert på religion, er det vanskelig for en stat å behandle alle språk og etnisiteter likt. Da Saddam Husseins Irak angrep Iran rett etter revolusjonen trengte det islamske regimet i Iran god propaganda for å oppildne folket til kamp. De videreførte derfor ideen om ett iransk folk også etter revolusjonen, og den persisk-orienterte iranismen bestod i en modifisert form. Minoritetsrettigheter ble bevart i konstitusjonen, men i praksis forsvant minoritetenes rett til utdannelse, kulturell og språklig utfoldelse for lenge siden. For azeri-tyrkerne har løsningen de senere år vært å se tyrkisk satelitt-tv og å sende barn på tyrkiske kveldsskoler. Dette har bragt dem bort fra myndighetenes innflytelse.
Ikke alle ønsker en egen azeri-tyrkisk stat. En iransk regjering som respekterer minoritetenes rettigheter vil tilfredsstille alle unntatt de mest innbitte nasjonalistene. Men det krever dyptgående endringer i Irans samfunn. Presidentkandidaten Mousavi er neppe noen stor kontrarevolusjonær som ønsker å bringe Iran inn på en fundamentalt ny kurs. Og han er definitivt ingen azeri-tyrkisk nasjonalist. Men når hans støttespillere oppfatter ham som en frigjøringshelt som urettmessig har tapt valget, kan de tenkes å ta sakene i egne hender. Selv om demonstrasjonene så langt har vært i Teheran, finnes det sterke krefter i Aserbajdsjan som står klare til å skape opptøyer. Azeri-tyrkerne har spilt rollen som Bastille-stormere før. Vil de gjøre det også denne gangen? Som tilhørerne i Tabriz jublet sist mandag: «Aserbajdsjan er våkent og støtter sin sønn!»
I 2006 trykket den statskontrollerte avisen Iran i sin spesialutgave for barn en karikatur som fremstilte en azeri-tyrker som kakerlakk. I tillegg diskuterte avisbilaget hvordan kakerlakkene skal utryddes. Det ble påstått at diskusjoner ikke nyttet og heller ikke vanlig vold, man måtte ta fra kakerlakkene deres livsgrunnlag: avføring. Dette virket provoserende på azeri-tyrkere. De tok til gatene i Teheran og mange byer i iransk Aserbajdsjan. I den største demonstrasjonen i Tabriz deltok mellom 300 000 og 500 000 mennesker. Regimet svarte med å stenge avisen som hadde trykket karikaturene. Etter to uker med demonstrasjoner satte styresmaktene inn militære styrker. Selv om karikaturstriden så langt er det sterkeste uttrykket for azeri-tyrkisk mobilisering, er det ikke enestående. I månedsskiftet juni/juli hvert år feirer azeri-tyrkerne den historiske figuren Babek med en marsj til hans fort i Kaleybar. Denne samler mange azeri-tyrkere hvert år. Oppgitt over myndighetene i Teheran, ønsker mange azeri-tyrkere å gå sin egen vei. Men de fleste vil nok heller endre landet de er en del av.
Minoritetsrettigheter har blitt en viktig del av valgkampen i Iran. Omtrent halvparten av befolkningen tilhører en etnisk minoritet. De største er azeri-tyrkere, turkmenere, baluchere, kurdere, arabere og lur. Ahmedinejad har mistenkeliggjort minoritetene gjennom påstander om at deres aktiviteter er finansiert av USA, og at kravene om minoritetsrettigheter er del av et stormaktspill. Med unntak av azeri-tyrkere har minoritetene en perifer rolle både geografisk og politisk. De fleste av dem er sunni-muslimer, mens statens retning er shia-Islam. Azeri-tyrkerne er i likhet med det persiske flertallet shiamuslimer, og har en viktig rolle i Irans samfunnsliv. Dette henger sammen med at Iran gjennom 900 år ble styrt av azeri-tyrkiske dynastier som utsprang fra nomadestammer. Perserne var bofaste og politisk underlegne, men persisk kultur ble ansett som høykultur. Dette gjelder fortsatt i Iran, og azeri-tyrkere kan bare delta i samfunnet på persernes premisser.
Da Iran skulle lage en nasjonalstat på begynnelsen av 1900-tallet, brukte de noe som kalles den ariske modellen. Ifølge denne vestlige teorien var iranerne nedstammet fra en av de ariske urstammene, og hadde mot alle odds overlevd og klart å overbringe sitt språk og sin kultur gjennom nesten 5000 år. Språket og kulturen var persisk, og ideen om deres overlegenhet ble koblet til en idé om et rettmessig krav den iranske statens territorium. Da Pahlavi-regimet kom til makten i 1925 brukte satte de likhetstegn mellom språket persisk, det territorium de holdt og dets innbyggere. Mange av de ledende pådriverne for en iransk nasjonalstat kom fra ikke-persiske minoriteter, og de fremste av disse var azeri-tyrkere.
Iransk nasjonalisme var tveegget for azeri-tyrkerne. Selv om de ikke var statens titulærgruppe var den azeri-tyrkiske eliten de ivrigste iranske nasjonalistene. Irans nyere historie er full av sentralt plasserte azeri-tyrkere som gjør lite eller ingenting for minoritetsrettigheter. Til og med landets øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei, er azeri-tyrker. En av de få som har satt spørsmålet på agendaen er den azeri-tyrkiske Ayatollah Mohammed Kazem Shariatmadari. Han var leder for den islamske revolusjonen i Aserbajdsjan. I opptakten til revolusjonen spilte Shariatmadari en sentral rolle også nasjonalt. De viktigste trefningene mellom demonstranter og myndighetene skjedde i Tabriz i 1978, før de spredde seg til hele landet utover 1979. Men Shariatmadaris mål var ikke å utfordre Irans territorielle integritet. Da revolusjonen var gjennomført uttrykte han skepsis mot den nye konstitusjonen, ettersom den ikke ga azeri-tyrkerne mulighet for autonomi.
Selv om den islamske revolusjonen i teorien utelukkende er basert på religion, er det vanskelig for en stat å behandle alle språk og etnisiteter likt. Da Saddam Husseins Irak angrep Iran rett etter revolusjonen trengte det islamske regimet i Iran god propaganda for å oppildne folket til kamp. De videreførte derfor ideen om ett iransk folk også etter revolusjonen, og den persisk-orienterte iranismen bestod i en modifisert form. Minoritetsrettigheter ble bevart i konstitusjonen, men i praksis forsvant minoritetenes rett til utdannelse, kulturell og språklig utfoldelse for lenge siden. For azeri-tyrkerne har løsningen de senere år vært å se tyrkisk satelitt-tv og å sende barn på tyrkiske kveldsskoler. Dette har bragt dem bort fra myndighetenes innflytelse.
Ikke alle ønsker en egen azeri-tyrkisk stat. En iransk regjering som respekterer minoritetenes rettigheter vil tilfredsstille alle unntatt de mest innbitte nasjonalistene. Men det krever dyptgående endringer i Irans samfunn. Presidentkandidaten Mousavi er neppe noen stor kontrarevolusjonær som ønsker å bringe Iran inn på en fundamentalt ny kurs. Og han er definitivt ingen azeri-tyrkisk nasjonalist. Men når hans støttespillere oppfatter ham som en frigjøringshelt som urettmessig har tapt valget, kan de tenkes å ta sakene i egne hender. Selv om demonstrasjonene så langt har vært i Teheran, finnes det sterke krefter i Aserbajdsjan som står klare til å skape opptøyer. Azeri-tyrkerne har spilt rollen som Bastille-stormere før. Vil de gjøre det også denne gangen? Som tilhørerne i Tabriz jublet sist mandag: «Aserbajdsjan er våkent og støtter sin sønn!»
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen