Den siste overvåkingsskandalen aktualiserer spørsmålet om hvor effektiv kontrollen er med de hemmelige tjenestene. I lys av saken og egne erfaringer, mener jeg det er grunn til å spørre om Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene, det såkalte EOS-utvalget, fungerer hensiktsmessig. Det er høyst usikkert om utvalget i realiteten fører en tilstrekkelig god og effektiv kontroll av etterretnings, overvåkings- og sikkerhetstjenestene i Norge. De siste dagene er det blitt avdekket at Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) har fulgt med på datatrafikken til departementene og Slottet.
Denne saken ble avdekket gjennom at FOST tok kontakt med en ansatt i Justisdepartementet for å påpeke uakseptabel pornosurfing, som førte til at vedkommende varslet videre. Saken ble ikke avdekket av EOS-utvalget, selv om det har foreligget bekymringsmeldinger to år tilbake i tid og selv om de tre andre tjenestene, Politiets sikkerhetstjeneste, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Etterretningstjenesten, ifølge VG har diskutert sine bekymringer knyttet til FOST i koordineringsutvalget (KRU) for de hemmelige tjenestene.
Men jeg har også egne erfaringer med EOS-utvalget og kildeopplysninger som antyder at dagens kontrollordning har en del svakheter.
I januar 2004 tok jeg kontakt med EOS-utvalget etter at jeg som daværende journalist i VG mottok stadig flere, urovekkende opplysninger om det som virket å være en systematisk jakt på mine kilder. Det har jeg selvsagt vært utsatt for mange ganger, men denne gang var det slik at metodene som ble benyttet bar preg av å være utenfor gjeldende lov- og regelverk.
Jeg kunne av kildevernhensyn ikke dokumentere dette utover det jeg skriver her, men ble av flere av mine kilder innstendig bedt om å melde inn en formell klagesak til EOS-utvalget. Mine kilder sa den gang til meg at jeg ikke burde ha for store forhåpninger til at utvalget kom til bunns i saken, men håpet likevel at de irregulære aktivitetene ville bli brakt til opphør når utvalget begynte å stille spørsmål.
Jeg har som journalist arbeidet med å dekke de hemmelige tjenestene i Norge på ulike vis siden midten av 1990-tallet. I 2002/2003 arbeidet jeg med flere saker som hadde stor interesse for utenlandske hemmelige tjenester, spesielt i USA. Det skapte også mye bråk i de lukkede rom da jeg på denne tida banket på døren hjemme hos CIAs stasjonssjef i Oslo.
Våren 2004 fikk jeg høre av en bekjent som var ansatt i Nasjonal sikkerhetsmyndighet at vedkommende hadde opplysninger som kunne kaste lys over det jeg var blitt utsatt for. Min kontakt ville ikke bryte taushetsplikten ved å si noe til meg, men sa seg villig til å fortelle det vedkommende visste til EOS-utvalget.
Jeg satte derfor opp et møte med EOS-utvalget, der store deler av utvalget og medlemmer av sekretariatet deltok. Under ledelse av utvalgsleder og tidligere NATO-ambassadør Leif Mevik, ba min kontakt om forsikringer om anonymitet. Men overraskelsen var stor både hos meg og min «kilde» da daværende utvalgsmedlem Stein Ørnhøi (SV) svarte at «utvalget rapporterte til Stortinget, og følgelig ikke kunne ha noen hemmeligheter for Stortinget».
Planen var at jeg bare skulle delta på den innledende delen av møtet, og deretter skulle reise meg og forlate rommet når rammene for samtalen var blitt klarlagt. I stedet ble jeg vitne til at min kontakt reagerte sterkt på utvalgets svar, og derfor reiste seg og gikk. Uten å ha gitt seg til kjenne og uten å ha gitt utvalget noen opplysninger. Jeg har seinere forsøkt å komme til bunns i hva det var vedkommende ville fortelle utvalget, men uten å lykkes.
Jeg har i ettertid dessuten gjennomgått utvalgets instruksverk, vedtatt av Stortinget 30. mai 1995 og siste gang revidert 14. mai 2001. Her er det ikke mulig å finne noe som spesifikt refererer til at utvalget IKKE kan love anonymitet. Men det står heller ingenting om det. I instruksen er man derimot opptatt av at forklaringer for utvalget i størst mulig grad skal skje i avhørs form, spesielt hvis opplysningene som framkommer kan medføre kritikk mot «bestemte tjenestemenn» og derigjennom noen av tjenestene. Det kan hende at det er dette som er bakteppet for utvalgets avvisende holdning.
Men dersom det er slik at EOS-utvalget fortsatt ikke tar imot opplysninger fra kilder som ber om anonymitet, er det sterkt bekymringsfullt. Det betyr i så fall at det bare er den offentlige versjonen og opplysninger fra kilder/personer som ikke risikerer noe eller har noe å tape som når fram til utvalget. Dersom jeg hadde arbeidet slik som journalist, hadde jeg neppe oppnådd spesielt gode resultater.
Det er derfor naturlig å etterlyse en klargjøring fra nåværende utvalgsleder Helga Hernes om hva slags praksis utvalget følger i dag. Hvis varslerne møter en stengt dør i EOS-utvalget, hvor skal de henvende seg da? Det er betimelig å spørre, selv om varslerloven er vedtatt etter den enkeltepisoden jeg i dag tar opp.Dersom det skulle vise seg at utvalget har samme praksis i dag, bør utvalget justere kursen. Det samme gjelder dersom utvalget svarer at problemstillingen er ukjent. Det vil i så fall være en ytterligere bekreftelse på at kontrollregimet har klare svakheter.Dersom nødvendig bør Stortinget klargjøre instruksen for utvalgets virksomhet. Flere kilder har de siste åra fortalt meg at det i Sikkerhetsstaben i det tidligere Forsvarets overkommando (FO/S) lenge var uryddige forhold knyttet til håndtering av sensitive personopplysninger. Slike opplysninger er blitt gjenstand for debatt på større ledermøter og fagmøter, på helt uforskriftsmessig vis. Det er dette miljøet som seinere er blitt delt opp og skilt ut i Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) og Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA).
1. januar i år byttet FSA navn til Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST). I det samme miljøet ble det lenge raljert over EOS-utvalgets forutsigbarhet. Utvalget valgte alltid å forhåndsvarsle sine inspeksjonsbesøk, med det resultat at medlemmer av tjenestene fikk god anledning til å forberede seg. Det er selvsagt saklige grunner som tilsier at dette er fornuftig, men det er ikke sikkert at den allmenne dannelse og folkeskikk hos utvalgets medlemmer gir den nødvendige og ønskede effektivitet i forhold til kontrollvirksomheten.Selv om mange av utvalgets medlemmer er blitt kunnskapsrike og gis ros av medlemmer av tjenestene «for å stille de riktige spørsmålene», er det likevel slik at man her har med tjenester som er blant de beste til å holde på hemmeligheter. Og da stiller dette ekstraordinære krav til de som skal kontrollere denne virksomheten.
Denne saken ble avdekket gjennom at FOST tok kontakt med en ansatt i Justisdepartementet for å påpeke uakseptabel pornosurfing, som førte til at vedkommende varslet videre. Saken ble ikke avdekket av EOS-utvalget, selv om det har foreligget bekymringsmeldinger to år tilbake i tid og selv om de tre andre tjenestene, Politiets sikkerhetstjeneste, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Etterretningstjenesten, ifølge VG har diskutert sine bekymringer knyttet til FOST i koordineringsutvalget (KRU) for de hemmelige tjenestene.
Men jeg har også egne erfaringer med EOS-utvalget og kildeopplysninger som antyder at dagens kontrollordning har en del svakheter.
I januar 2004 tok jeg kontakt med EOS-utvalget etter at jeg som daværende journalist i VG mottok stadig flere, urovekkende opplysninger om det som virket å være en systematisk jakt på mine kilder. Det har jeg selvsagt vært utsatt for mange ganger, men denne gang var det slik at metodene som ble benyttet bar preg av å være utenfor gjeldende lov- og regelverk.
Jeg kunne av kildevernhensyn ikke dokumentere dette utover det jeg skriver her, men ble av flere av mine kilder innstendig bedt om å melde inn en formell klagesak til EOS-utvalget. Mine kilder sa den gang til meg at jeg ikke burde ha for store forhåpninger til at utvalget kom til bunns i saken, men håpet likevel at de irregulære aktivitetene ville bli brakt til opphør når utvalget begynte å stille spørsmål.
Jeg har som journalist arbeidet med å dekke de hemmelige tjenestene i Norge på ulike vis siden midten av 1990-tallet. I 2002/2003 arbeidet jeg med flere saker som hadde stor interesse for utenlandske hemmelige tjenester, spesielt i USA. Det skapte også mye bråk i de lukkede rom da jeg på denne tida banket på døren hjemme hos CIAs stasjonssjef i Oslo.
Våren 2004 fikk jeg høre av en bekjent som var ansatt i Nasjonal sikkerhetsmyndighet at vedkommende hadde opplysninger som kunne kaste lys over det jeg var blitt utsatt for. Min kontakt ville ikke bryte taushetsplikten ved å si noe til meg, men sa seg villig til å fortelle det vedkommende visste til EOS-utvalget.
Jeg satte derfor opp et møte med EOS-utvalget, der store deler av utvalget og medlemmer av sekretariatet deltok. Under ledelse av utvalgsleder og tidligere NATO-ambassadør Leif Mevik, ba min kontakt om forsikringer om anonymitet. Men overraskelsen var stor både hos meg og min «kilde» da daværende utvalgsmedlem Stein Ørnhøi (SV) svarte at «utvalget rapporterte til Stortinget, og følgelig ikke kunne ha noen hemmeligheter for Stortinget».
Planen var at jeg bare skulle delta på den innledende delen av møtet, og deretter skulle reise meg og forlate rommet når rammene for samtalen var blitt klarlagt. I stedet ble jeg vitne til at min kontakt reagerte sterkt på utvalgets svar, og derfor reiste seg og gikk. Uten å ha gitt seg til kjenne og uten å ha gitt utvalget noen opplysninger. Jeg har seinere forsøkt å komme til bunns i hva det var vedkommende ville fortelle utvalget, men uten å lykkes.
Jeg har i ettertid dessuten gjennomgått utvalgets instruksverk, vedtatt av Stortinget 30. mai 1995 og siste gang revidert 14. mai 2001. Her er det ikke mulig å finne noe som spesifikt refererer til at utvalget IKKE kan love anonymitet. Men det står heller ingenting om det. I instruksen er man derimot opptatt av at forklaringer for utvalget i størst mulig grad skal skje i avhørs form, spesielt hvis opplysningene som framkommer kan medføre kritikk mot «bestemte tjenestemenn» og derigjennom noen av tjenestene. Det kan hende at det er dette som er bakteppet for utvalgets avvisende holdning.
Men dersom det er slik at EOS-utvalget fortsatt ikke tar imot opplysninger fra kilder som ber om anonymitet, er det sterkt bekymringsfullt. Det betyr i så fall at det bare er den offentlige versjonen og opplysninger fra kilder/personer som ikke risikerer noe eller har noe å tape som når fram til utvalget. Dersom jeg hadde arbeidet slik som journalist, hadde jeg neppe oppnådd spesielt gode resultater.
Det er derfor naturlig å etterlyse en klargjøring fra nåværende utvalgsleder Helga Hernes om hva slags praksis utvalget følger i dag. Hvis varslerne møter en stengt dør i EOS-utvalget, hvor skal de henvende seg da? Det er betimelig å spørre, selv om varslerloven er vedtatt etter den enkeltepisoden jeg i dag tar opp.Dersom det skulle vise seg at utvalget har samme praksis i dag, bør utvalget justere kursen. Det samme gjelder dersom utvalget svarer at problemstillingen er ukjent. Det vil i så fall være en ytterligere bekreftelse på at kontrollregimet har klare svakheter.Dersom nødvendig bør Stortinget klargjøre instruksen for utvalgets virksomhet. Flere kilder har de siste åra fortalt meg at det i Sikkerhetsstaben i det tidligere Forsvarets overkommando (FO/S) lenge var uryddige forhold knyttet til håndtering av sensitive personopplysninger. Slike opplysninger er blitt gjenstand for debatt på større ledermøter og fagmøter, på helt uforskriftsmessig vis. Det er dette miljøet som seinere er blitt delt opp og skilt ut i Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) og Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA).
1. januar i år byttet FSA navn til Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST). I det samme miljøet ble det lenge raljert over EOS-utvalgets forutsigbarhet. Utvalget valgte alltid å forhåndsvarsle sine inspeksjonsbesøk, med det resultat at medlemmer av tjenestene fikk god anledning til å forberede seg. Det er selvsagt saklige grunner som tilsier at dette er fornuftig, men det er ikke sikkert at den allmenne dannelse og folkeskikk hos utvalgets medlemmer gir den nødvendige og ønskede effektivitet i forhold til kontrollvirksomheten.Selv om mange av utvalgets medlemmer er blitt kunnskapsrike og gis ros av medlemmer av tjenestene «for å stille de riktige spørsmålene», er det likevel slik at man her har med tjenester som er blant de beste til å holde på hemmeligheter. Og da stiller dette ekstraordinære krav til de som skal kontrollere denne virksomheten.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen