Vi hører stadig oftere om «presset mot velferdsstaten». Ikke det politiske presset fra Frp og Høyre, som kommer til å rasere velferdsordninger på løpende bånd om de får regjere sammen. Nei, det er innvandrerne som framstilles som den store trusselen. Oftest kommer påstanden om det enorme innvandrerpresset fra nettopp Frp-ere og Høyrefolk. Det er en effektiv avledningsmanøver. I stedet for å snakke om at de vil skjære ned, sier de at vi må skjære ned.

Også i Arbeiderpartiet er det blitt vanligere å snakke om «innvandrerbyrden». «Innvandring er en veldig belastning på vårt velferdssystem med like rettigheter for alle», sa statssekretær i Arbeids- og Inkluderingsdepartementet Libe Rieber-Mohn nylig, og la til at «vi har kanskje vært for flinke til å formidle hvilke rettigheter innvandrerne har». Med den typen formuleringer fra Ap-topper, er det ikke rart at også Aslak Nore kan føle seg som sosialdemokrat. Den unge forfatteren og forleggeren som brått har blitt «innvandringsekspert», skrev i sin faste spalte i VG forrige søndag at «opprørte sosialdemokrater» som han selv, «forarges over at skattepengene går til å finansiere sosialklienter og uføretrygdede i sin beste alder».

Både Rieber-Mohn og Nore kunne hatt godt av å gå et lite oppfriskningskurs i de grunnleggende prinsippene bak den nordiske modellen. Hele poenget er at de som ikke er i arbeid, på grunn av sykdom, arbeidsledighet, eller sammenbrutte liv, skal bæres oppe av dem som er i arbeid. Like rettigheter, sosialstønad og trygd er ikke en «belastning» av systemet – det er selve systemet. Hvis sosialdemokrater forarges over dette, er de ikke lenger sosialdemokrater.

Helt siden den første velferdsloven, loven om sykeforsikring, ble innført for nøyaktig hundre år siden, har innvendingen vært den samme: Systemet kan misbrukes. Og, ja, noen innvandrere og mange Frp-ere er trygdejuksere. Noen, som Stein Erik Hagen, stikker helt av fra skatteplikten. Sånt skal slås hardt ned på. Men det truer ikke systemet at en og annen Hagen og en og annen somalier misbruker det. Den store trusselen kommer når de øvre sjiktene løsriver seg helt fra systemet, og lager parallellsamfunn av private sykehus, private skoler, og private eldrehjem, finansiert av private forsikringer, private pensjonsfond og hemmelige kontoer i skatteparadiser.

Denne trusselen tar vi altfor lett på. I stedet retter det norske samfunnet i dag stadig mer forskning og etterforskning inn på innvandrere på trygd. Det skal ikke underslås at enkelte innvandrergrupper er overrepresentert på uføretrygdstatistikken, og underrepresentert på sysselsettingsstatistikken. Særlig gjelder det folk fra Nord-Afrika og Midtøsten. Men det er helt urimelig å påstå, slik mange gjør, at dette er snakk om systematisk svindel og latskap. Enda verre er den underliggende antydningen om at folk med opprinnelse i disse områdene rett og slett er dårligere mennesker enn oss, med slett moral og løgnaktig karakter.

Seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret er en av dem som insisterer på at innvandrerne svekker grunnlaget for den norske velferdsstaten. Hans utregninger viser at selv når man justerer for alder, utdanning, klasse og type arbeid, så har pakistanere, tyrkere og marokkanere en uforholdsmessig høy uførhet. Men det han ikke tar høyde for, og som er vanskelig å måle, er tilleggsbelastningen ved migrasjon. Det å forlate sitt hjemland, etablere seg på nytt, lære språket, skaffe seg et sosialt nettverk, holde ut trakassering, forskjellsbehandling og mistenksomhet – det er ekstraslitasje som ikke vises hvis du holder statistiske bilder av en tyrkisk og en norsk renholdsarbeider opp mot hverandre.

Denne slitasjen kan sees på som en ekstra byrde for skattebetalerne. Men vil vi heller ha det som i Saudi-Arabia, der arbeidsinnvandrere pælmes ut så fort man har skvist den siste svettedråpen ut av dem? Ramaskriket over at polakkene som har bygd landet de siste fem åra skulle ha rett på arbeidsledighetstrygd når finanskrisa rammer dem, tyder dessverre på at stadig flere nordmenn er i ferd med å bli velferdsjåvinister. Denne holdningen er ikke bare dypt umoralsk, den vil også i neste instans ramme oss selv, siden vårt system er bygget på gjensidig solidaritet.

Det aller sleipeste angrepet på solidaritetstanken er argumentet om at det er til innvandrernes eget beste at de ekskluderes fra våre ordninger. «Velferden ødelegger for mange», hevder Gerhard Helskog, som i likhet med Nore er så forelsket i det røffe amerikanske systemet. I sin siste bok foreslår han at vi kapper kraftig i trygdene og gjøre dem tidsbegrensede. «De norske stønadene er en felle», sier han. «Velferdsordningene må knyttes opp til plikter», sier Aslak Nore. Slik snakker velhavende hvite menn som aldri har satt sin fot på et trygdekontor.