Barneombud Reidar Hjermann var i sin nåværende hjemby Tønsberg like før sommerferien i år for å åpne et seminar om mishandling og vold mot barn. Han kunne berette at nettopp på denne dag forsvant grunnlaget for nye klapsedommer. Meget fornuftig, fordi den klapsende ikke vet når han skal slutte, og fordi barnet risikerer å leve i frykt og det er skadelig for hjernen. Da hadde Stortinget, takket være statsråd Anniken Hutifeldt, vedtatt den nye Barneloven som ikke bare gjør det forbudt å bruke klaps i oppdragelsesøyemed, men også forbyr psykiske, fryktskapende overgrep som det å komme med alvorlige trusler overfor barn.

Hjermann så dette som et foreløpig juridisk punktum for en lang kamp mot all vold mot barn. En kamp drevet av noen få aktører gjennom mange år. Selv tok Hjermann nest siste etappe da han tidligere i år fikk biskopene til å slå fast en gang for alle at det aldri hadde stått i Bibelen at man skulle rise barn. Samtidig tok de utvetydig avstand fra all vold mot barn, inkludert den som foregikk i hjemmet mot ulydige sønner og døtre. Man blir fristet til å spørre om hvor i helvete kommer da dette riset fra som prestene har pålagt oss foreldre å bruke gjennom århundrene?

Det er en oversettelsesfeil, eller i hvert fall en fri oversettelse, av det greske ordet paideia til ordet «tukt», som teologiprofessor Ole Hallesby oversatte videre til foreldrene med ordet «ris». Det opprinnelige ordet paideia kan overhodet ikke tas til inntekt for det å slå. Hos Hallesby hadde tolkningen ikke bare gitt foreldre lov, det sto i Skriften at de skulle. Om de ikke gjorde det, elsket de ikke sitt barn. Dette er vår nære fortid. Det er nå vi får vite at paideia betyr opplæring, i slekt med ordet pedagogisk, det vil si at den som elsker sitt barn skal lære det opp tidlig og hele tiden. Skulle vi ha det nyoversatt til engelsk, ville ordet coaching, som er i ferd med å bli norsk, vært et godt valg.

Hallesby sto for nøyaktig 90 år siden på Menighetsfakultet med et opptrykk av ett av sine mest populære foredrag: «Det kristne hjem». Førsteopplaget var på 10 000 eksemplarer. Han hadde holdt dette foredraget over hele Norden før, og han fortsatte å holde det i årene framover. Varianter ble også trykket i Indremisjonens blad For Fattig og Rik, som lenge var Norges største med over 40 000 abonnenter. Hallesby offentliggjorde sin halvårlige, daglige timeplan, som på Facebook. Etter morgentoalettet startet han den åndelige dagen klokka halv åtte hver dag med lesning av Bibelen på gresk. Han fant ingen feil. Det var hos barnet feilen lå, og det å rette opp og kompensere for den, var og ble det kristne hjems hovedoppgave. Hvert eneste barn var en feilvare med arvesyndens forbannelse stemplet i sin sjel. Det eneste bolverk mot dette var de kristne foreldrene: «En av hjemmenes farligste fiender er ulydigheten. De (foreldrene) har glemt skriftens ord: "Den som sparer sitt ris, hater sin sønn."»

Det er tøff lesning at paideia i Hallesbys greske bibel ble til ris. Alle visste og vet hva ris er, og hva det skal brukes til. Alle vet at det motsatte av å spare riset er å bruke det flittig. På godt norsk pålegger han foreldrene å anvende hyppig juling mot ulydighet. Disse slagene og denne grunnholdningen sendte Hallesby mot barn i norske, kristne hjem i førti år ved hjelp av sine hyppige foredrag, et enormt antall artikler og bøker, og gjennom sin oppbygging av et landsomfattende kristent nettverk bestående av blant annet folkehøyskoler, lærerskoler og kristne gymnas i tillegg til kirkene og bedehusene som allerede var der. Hallesbys budskap dreide seg ikke bare om en voksenrett til vold. Det var bud fra Gud. I en bisetning gir han foreldrene frihet til å velge form for «tukt» selv, men de må aldri, aldri glemme «at det skal føre til det samme resultatet for barnet, nemlig at dets egenvilje bøyes!» Hallesby har også merket seg undergangstegn i tiden, han har observert at mange endog roser seg av sin milde og humane oppdragelse. Han trakk ikke motsatsen, at han selv sto for den jævlige og inhumane. Milde Jesus hadde ikke noe han skulle ha sagt. Hallesby hadde Gud og feiloversettelsen av Bibelen på sin side.

Hvordan skal vi forstå og forklare at man i de norske hjem sluttet å slå barn i løpet av noen tiår etter krigen, slik det framgår av en av våre nyeste undersøkelser? Bare to prosent var blitt hyppig slått gjennom barndommen. Over 7000 intervjuede 19-åringer bekrefter dette. Det vil si at det er ganske lenge siden majoriteten sluttet å slå. Min første tanke er at Hallesbys lydighetsbarn var gått ut på dato sammen med adolfene. Dernest tenkte jeg at det kanskje ikke var naturlig for foreldre å slå barn? Kanskje var de mer enn villige til å slutte bare de kom ut av kristendommens dårlige gresk? Historikeren Ståle Dyrvik ved Universitetet i Bergen skrev for 30 år siden, i selveste Barneåret 1979, en tankevekkende artikkel bygget på vestlandsprestenes klagende rapporter til sine biskoper. Mange steder, blant annet i Etne og på Osterøy, fikk de ikke foreldrene til å slå barna sine. Verst var det i Etne. Der lo foreldrene når barna gjorde noe galt. Bra var det heller ikke på Osterøy, der satt de med barna på fanget og klappet på dem, egentlig en ren «abekatkierlighet». Verdens undergang var nær.

Det er to grunner til at jeg skriver dette akkurat nå. Viktigst er de barna i Norge som opplever vold fordi deres foreldre ikke har kvittet seg med sine hallesbyer, fordi de har gammeldagse mullaer fra Irak, Afghanistan eller annet steds. Hvordan skal vi formane dem til en mild og humanistisk barneoppdragelse dersom vi ikke har ryddet ut alt på vårt eget barnefiendtlige loft?

Men har vi ikke det da? Et sjokkerende faresignal ble i mars i år praktisk talt ikke kommentert. Av alle steder kom det fra vår egen riksadvokat. Han var svært skeptisk til at vi skulle legge klapsedommen død. I Aftenposten (14. mars) argumenterte han for å gi ulydige småbarn klaps, selv om den samme handlingen «ikke hadde vært akseptabel overfor en kollega under en lunsj.» Dette må visst kun praktiseres hjemme.