URO: En kvinne i Paris markerer ofrene for angrepet i Nice 14. juli. Europa har på få år beveget seg i en retning som gir grunn til uro. Foto: Foto: Mehdi Chebil / Polaris
URO: En kvinne i Paris markerer ofrene for angrepet i Nice 14. juli. Europa har på få år beveget seg i en retning som gir grunn til uro. Foto: Foto: Mehdi Chebil / PolarisVis mer

22. juli markerte starten på en ny tidsregning med terror og hardere samfunnsdebatt

Fem ekstreme år, og vi er kanskje bare såvidt i gang.

Kommentar

Da bomba smalt i regjeringskvartalet og meldingene om skyting på Utøya ble fulgt av nyheten om at det var en etnisk norsk mann som sto bak, kjente jeg på en merkelig form for lettelse. Det var i alle fall ikke et islamistisk angrep, reaksjonene i landet ville bli annerledes og mindre polariserende.

Det var selvsagt irrelevant for alle de døde, skadde og pårørende da. Det er på et vis irrelevant nå, også.

22. juli markerte starten på en ny tidsregning med en sterkt polarisert samfunnsdebatt om religion og ekstremisme, hvor trusselen om voldelige angrep føles overhengende. Vi fikk bare en annen inngang til det i Norge, et massivt høyreekstremt angrep. Ikke som i Paris, Brussel eller Nice. Når jeg ser tilbake på de fem årene som er gått, er det ekkelt å måtte nikke gjenkjennende til analysen fra den danske journalisten Klaus Wivel i Aftenposten i går: Europa utvikler seg som et speilbilde av Israel. Den liberale rettsstaten utfordres og innskrenkes, tonen i samfunnsdebatten blir skarpere, optimistene mister argumenter. Et fredelig, åpent samfunn framstår for mange som en naiv utopi. Vi får våre egne murer i form av grensegjerder. Sikkerhet trumfer tillit.

Wivels analyse tar utgangspunkt i at islamistisk terror vil skape en slags forbrødring mellom Israel og Europa, men han underspiller et viktig poeng: drapet på den israelse statsministern Yitzak Rabin. Et høyreekstremt angrep, som 22. juli i Norge, utført av en jødisk bosetter. Det tok livet av fredsprosessen i samme slengen. De destruktive kreftene bidrar fra flere kanter.

Det har oppstått en slags sport i å telle og føre statistikk over antall terrorangrep utført av høyreekstreme og islamister. Forholdstallene er på mange måter meningsløst å forholde seg til, det handler ikke om balanse. De voldelige angrepene har først og fremst har én avgjørende effekt: det tærer på de frie samfunnene de fleste av oss har lyst til å leve i. Reaksjonene hos innbyggerne og de politiske konsekvensene får problemer med å være rasjonelle.

Nå fryser vi på ryggen over at Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har innført unntakstilstand i tre måneder, og frykter han vil bruke det til å tildra seg mer makt. I Frankrike har det vart siden november i fjor, og er blitt forlenget etter angrepet i Nice. Håndteringen er på alle måter forskjellig, men prinsippet er det samme: rettsstatens vanlige premisser er satt til side.

Ekstremismedebatten har blitt altoverskyggende, og vil fortsette å være det. I Klassekampen denne uka kunne vi lese om den svenske tenketank-lederen Daniel Suhonen som advarer mot manglende vilje til å ta et politisk oppgjør med 22. juli-angrepet. Han vil at sosialdemokrater skal si at det var et angrep på Arbeiderpartiet og framtida, ikke bare demokratiet.

Slik jeg oppfatter det har den diskusjonen pågått jevnt og trutt de siste fem årene, i likhet med et mylder av andre underkategorier av debatter relatert til 22. juli og ekstreme krefter. Suhonen vil ta et oppgjør, for å bli ferdig og gå videre. Rydde opp, puste ut. Det er nok en litt for håpefull strategi. Debatten om 22. juli og ekstremisme er et oppgjør vi ikke ser slutten på, og som vil fortsette med sterk intensitet på kryss og tvers. Vi kan være trygge på det når Hege Storhaug er en dominerende aktør og trykker sin bok «Islam - den 11. landeplage» i et opplag på 48 000, og når de beinharde salafistene i Islam Net delvis lykkes med å markedsføre seg som fredselskende, fromme muslimer som angrer litt på at de arrangerte håndsopprekning om steining av homofile. Det er stor kraft i de ytterliggående standpunktene, og appellen gir seg stadig overraskende utslag:

Det er like forunderlig å høre at en gruppe unge, anonyme investorer kjøper inn 1000 eksemplarer av boka til Storhaug for å distribuere dem til landets biblioteker, som at ellers fornuftige samfunnsdebattanter gir Islam Net honnør for å hindre rekruttering til IS.

Fem år er kort tid, men 22. juli 2011 føles som en dato lengre tilbake i tid. Det har skjedd så mye, og volden og polariseringen har på disse få årene sendt Europa i en retning som gir grunn til uro. Sammenlikningen med Israel er et nyttig skrekkeksempel. Det krever hardt arbeid å unngå negative spiraler. Forfatteren Svetlana Aleksijevitsj har en god formulering i boka «Krigen har intet kvinnelig ansikt»:

«Det er ikke tvil om at det onde er fristende. Det er dyktigere enn det gode. Mer tiltrekkende.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook