MENNESKETS LODD: «Min kamp» viser hvordan et tilsynelatende nokså udramatisk og hverdagslig menneskeliv kan skapes om til stor litteratur. Så rikt og mangfoldig er det livet at selv med 3000 romansider til rådighet må det redigeres hardt. Foto: LARS EIVIND BONES
MENNESKETS LODD: «Min kamp» viser hvordan et tilsynelatende nokså udramatisk og hverdagslig menneskeliv kan skapes om til stor litteratur. Så rikt og mangfoldig er det livet at selv med 3000 romansider til rådighet må det redigeres hardt. Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

423 siders skildring av en nokså gjennomsnittlig 70-tallsbarndom

Likevel fascinerende lesning fra første til siste side.

||| BOK: Med er den første læreren, den første kjæresten og det første bandet. 17. mai og jul feires — årvisse begivenheter i et barneliv — og besteforeldre besøkes. Gutten lærer å svømme, han begynner på fotballtrening, oppdager pornoblader og brenner etter å lære jentenes tiltrekkende verden å kjenne. Tilsynelatende bærer bind tre av Karl Ove Knausgårds selvbiografiske og uendelig rike «Min kamp»-romanprosjekt mange av kjennetegnene på den velkjente og ytterst tradisjonelle norske barndomsskildringen. Men romanen lener seg, sin sterke 1970-tallskoloritt til tross, befriende lite på ytre tidsmarkører, og hever seg i kraft av sine mange kvaliteter over de fleste nyere norske oppvekstromaner det er nærliggende å sammenlikne den med.

IKKE BARE ER boka, som de to foregående bindene, velskrevet — Knausgårds prosa har fortsatt denne særegne flyten som gjør at man bare vil lese videre, til tross for at intensiteten heller ikke denne gang er like høy hele tida. Knausgård har en helt uvanlig evne til å gjenskape fortida i detalj og leve seg inn i barnets tilværelse. Selv fikk jeg gjenoppvekket opplevelser fra barneskolen jeg hadde glemt: Følelsen ordensmannferden gjennom helt tomme skolekorridorer på vei for å hente melk til resten av klassen, som må bli sittende ved sine faste pulter, skaper. Følelsen av skrekkslagen fortvilelse en eneste liten feil kles-eller utstyrsdetalj kan skape. Følelsen av den tunge regnjakka mot barnehodet og hvordan ens egen pust liksom blir tydeligere inni den.

DEN LILLE verden, barnets verden, er altså Knausgårds anliggende i bind tre, som handler om tida fra han er knapt ett til han er tretten år. Men forfatteren får fint fram hvor stor den minimale verdenen framstår for barnet selv. Knausgård, som stadig tydeligere trygt må kunne kalles både forfatter, jeg-forteller og hovedperson, den litterære framstillingsformen til tross, står fram som en blanding av et utpreget vanlig og på samme tid nokså annerledes barn. Allerede som liten må han ha hatt et indre liv og en fantasi som skilte ham fra majoriteten, og har siden holdt fast både på dét og observasjons- og verbaliseringsevner som er få andre forunt. Den tilsynelatende grå hverdagen gjenskaper han med en sanserikdom som på sitt beste er fabelaktig.

KNAUSGÅRD PROBLEMATISERER hukommelsen og dens notoriske upålitelighet, men skriver likevel om hvordan han har «et slags minnenes absolutte gehør». Han er like uredd for å oppsøke det pinlige og smertefulle og utlevere egne svakheter som tidligere: Skildringen av det boklig begavede — og temmelig dramatiske — barnet som alltid er ute etter å behage omgivelsene, og som i sin bedreviterske og forfengelige iver etter anerkjennelse fullstendig misforstår det sosiale spillet, er en effektfull blanding av flau og sår. Ikke minst demonstrerer Knausgård innsikt i barndommens særpregede gruppedynamikk, og de ubarmhjertige hierarkiene som utvikler seg fra dag én i barnefellesskapet. Hos Knausgård er barndommens rike en egenartet blanding av romantikk og beinhard realisme. Samtidig peker «Min kamp 3» også utover, mot de lange linjene i det norske etterkrigssosialdemokratiet. Boka har dessuten en tydelig kjønnsdimensjon.

LIKEVEL BLIR DET stadig mer åpenbart at hovedtemaet i første halvdel av «Min kamp» er forholdet mellom foreldre og barn — mellom Knausgård og faren hans, og mellom Knausgård og barna hans: «Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far». Det eneste som gjør Knausgårds barndom virkelig annerledes, er farens mange slag, både fysisk og psykisk, som også skaper et kontinuerlig ubehag i teksten.

Barneoppdragelsen i «Min kamp 3» er tankevekkende å lese opp mot vår tids middelklassebarneidealer, som Knausgård allerede har problematisert på modig vis. I «Min kamp 3» lever foreldre og barn i så ulike verdener at kontakten mellom Knausgård-brødrene og faren deres er redusert til et tvungent minimum, samtidig som også den snille — men utydelig tegnede — moren later til å ha sterkt begrenset innsikt i sønnenes tilværelse. Den lammende fryktfølelsen farens nærvær umiddelbart skaper i Karl Ove — en redsel Knausgård introduserte tidlig i første bind — blir grundig utdypet denne gang, og bidrar til å understreke mørket, ensomheten og de mange tårene som kjennetegner bokprosjektet så langt.

I DET HELE tatt henter forfatteren stadig opp tråder fra de tidligere bindene her. Skildringen av faren er tidvis så grusom at det er lett å tenke at det er et mysterium at moren kunne la en hustyrann av dette kaliberet holde på år ut og år inn — Knausgård skriver at han hadde tatt livet av seg om ikke moren hadde vært der. Morens rolle forblir likevel nokså uklar så langt i prosjektet — hvorfor grep hun ikke inn?

Knausgård skriver om hvordan han hatet faren sin, og tematiserer selv tørsten etter hevn: «Jeg skulle hevne meg. Han skulle få se. Jeg skulle knuse ham». Ideen om skriving som hevn, sågar som en form for voldsutøvelse, nærmest, er umulig å ikke tenke på i møte med «Min kamp». Om bind tre ikke føles like problematisk som bind to, der levende skikkelsers aller mest intime erfaringer smertefullt blir utlevert, er måten han skriver om sin egen familie på alt annet enn uproblematisk også denne gang.

«MIN KAMP 3» ER i én forstand det svakeste av de tre bindene. Det har ikke den samme voldsomme følelsesmessige kraften som det suverene første bindet, og i mindre grad humoren, spennvidden i handling og dristigheten i tanke som kjennetegner bind to. De mer essayistiske passasjene er dessuten færre enn før. Til gjengjeld er andrebindets tidvis stive dialoger borte. Skildringen av byggefeltlivet på Tromøya er imidlertid nå og da så detaljert og omfattende, her og der også repeterende, at man kan bli fristet til å hoppe videre uten å lese alt.

Likevel er det god grunn til å ta seg den nødvendige tida. Ikke bare fortsetter Knausgård de tankevekkende refleksjonene over begreper som tid, historie, hukommelse, roman, identitet og død. På suverent vis beholder boka preget av «pageturner», selv der den i sin omstendelige gjenskapning av hverdagens lille barneliv nærmer seg det kjedelige. «Min kamp»-prosjektet reiser dessuten så mange interessante og grunnleggende spørsmål om menneskets forhold til seg selv, sin historie og sine medmennesker, at bind fire rett og slett ikke kan komme ut raskt nok.

NOE OPPSIKTSVEKKENDE er i ferd med å skje med Knausgård og det grenseløst ambisiøse seksbindseksperimentet hans. I åra jeg har lest litteratur profesjonelt, kan jeg ikke huske å ha opplevd en tilsvarende entusiasme for et skjønnlitterært prosjekt: «Min kamp» diskuteres på en måte som er stimulerende for hele det litterære feltet. Ikke minst framstår Knausgård mer og mer som en forfatter hvis romaner har kraft og kvaliteter til å utfordre hegemoniet i norsk skjønnlitteratur.

Generasjonen som nærmer seg 70, anført av Dag Solstad, med Kjartan Fløgstad (og den noe eldre Kjell Askildsen) hakk i hæl, har hatt en så sterk posisjon over så lang tid at knapt noen yngre forfatter, med et mulig unntak for den så vidt yngre Per Petterson og hans massive suksess de siste åra, har vært i stand til å utfordre den. Allerede med debuten «Ute av verden» (1998) ble det klart at Knausgård var et skrivetalent helt utenom det vanlige. Med engleboka «En tid for alt» (2004) viste han at han var en forfatter som kompromissløst gikk sine egne veier.

Med «Min kamp»-prosjektet, som ytterligere understreker så vel kompromissløsheten som egenrådigheten, kan mye tyde på at Solstad-generasjonen omsider er i ferd med å få en verdig konkurrent i kampen om de øverste plassene i det norske litteraturhierarkiet.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 5. desember 2009.