Å dikte et liv

Vondt og godt om fortelling og nære, men såre relasjoner.

BOK: Litteraturviteren David har mistet hukommelsen. For at han skal finne ut hvem han er, rykkes det inn annonse i avisa der de som kjenner ham bes fortelle om livet hans. Dette er utgangspunkt for Carl Frode Tillers tredje roman, «Innsirkling», som er første del av et prosjekt som skal ende i to, muligens tre utgivelser.

David selv kommer ikke til orde direkte – bare gjennom svarene på annonsen. Hjemme i Namsos sitter to ulykkelige sjeler som begge har vært nærere David enn de fleste: Den mislykkede bassisten Jon, som var Davids bestevenn i tenåra, og Arvid, den tidligere presten som i samme periode var Davids stefar, og som nå ligger for kreftdøden. I Trondheim sitter et tredje menneske i krise, Davids ungdomskjæreste Silje, som er full av raseri mot verden generelt og mannen sin, Egil, spesielt. Alle tre skriver på hver sin måte lange brev til David, som ingen av dem har hatt kontakt med på årevis.

Hemmeligheter

Brevene handler like mye om dem selv og hverandre som om David, og et sentralt anliggende i «Innsirkling» (av Davids liv) er nettopp fortellingen – hvordan den alltid er avhengig av fortellerens blikk, minne og kontekst. De er alle tre utpreget upålitelige fortellere med høyst uklare – trolig både bevisste og ubevisste – agendaer. Gjennom å sammenlikne beretningene deres og hva den ene utelater og den andre inkluderer, hvordan selvbilder kolliderer med andres bilder, hvordan den ene fortolker noe fullstendig annerledes enn den andre, trer et mangefasettert, men samtidig høyst usikkert bilde av «virkeligheten» fram.

Stadig triller nye hemmeligheter ut, både om David og fortellerne og fortida de delvis har delt. Men i «Innsirkling» er det vanskelig å vite hvem og hva man kan stole på; hva som er sannhet og hva som er løgn og diktning. I dét ligger også uvissheten og uroen som er med på å gjøre boka god.

Mørkt

«Innsirkling» er, i likhet med Tillers to tidligere romaner, ei mørk og vond bok. Familietemaet og strukturen med flere jeg-fortellere som har nære bånd til hverandre, er gjenkjennelig fra «Bipersonar»; oppvekstskildringen fra «Skråninga».

«Innsirkling» er delt mellom to hovedtidsplan: Nåtida de tre forteller fra, og fortida de forteller om. Begge tidspunktene bidrar til å kaste lys over det nyanserte gruppebildet Tiller skriver fram: I nåtid forteller Jon, Arvid og Silje først hver sin egne historie, for så å skrive til David. Jon blir sparket fra bandet sitt og vender hjem til en ressurssvak mor han har store problemer med å forholde seg til. Der møter han en bror han forakter, for så å bli konfrontert med sine egne problemer hos ekskjæresten han til slutt søker mislykket tilflukt hos. Arvid har gradvis mistet livslysten etter at Davids mor døde, og oppfordringen om å skrive om livet til sin tidligere stesønn, gir ham nytt mot i kampen mot kreften – noe som får ham til å reflektere over hvordan noens lidelse kan bli andres glede. Silje, derimot, sliter både med seg selv og forholdet til mann og mor, som dør til påfallende lite oppmerksomhet i teksten. Hver på sitt vis er de like mye hovedpersoner i «Innsirkling» som David. Han framstår etter hvert som en begavet, men kald gutt.

Krigføring

Tillers mesterskap ligger i skildringen av hverdagens psykologiske krigføring: I hvordan barn og foreldre, venn og venn, ikke klarer å la være å skade hverandre med ord, selv om de irriterer seg med konstant dårlig samvittighet – nærmest med selvforakt.

Beskrivelsen av det såre forholdet mellom Jon og moren hans og følelsene som river sønnen fram og tilbake, er mesterlig. Tiller viser skjørheten i menneskenes bilder av seg selv, kommunikasjonens mange og uklare lag og den brennende lysten på noen rosende ord. Samtidig peker "Innsirkling" på flere vis i retning av kunstens følelsesmessige omkostninger. Den handler om ulikhetene mellom generasjoner og klasser og den litt forterpede motsetningen mellom kunst og småborgerlighet; om å være ung, umoden, drømme seg bort og føle seg annerledes – og om seksualitet, selvmordsforsøk og psykisk lidelse.

Desperat humor

Romanen viser – ikke uten en desperat humor – hvordan tenåringsklassisk, pretensiøst «kulturopprør» også kan få destruktive konsekvenser.

Men for meg mistet «Innsirkling» – som lenge er en skikkelig sidevender, knapp ytre handling til tross – noe av sin intense kraft i den tredje og siste historien, Siljes beretning. Med sin høyrøstede familiemiddagsscene, full av meningsløs smalltalk, nærmer den seg farsen.

Sammen med Siljes voldsomme raserianfall og de utallige spørsmålene om hva den andre mener, gjør pratsomheten at Siljes historie føles mindre effektfull enn de andres. De ulike brevene er dessuten språklig sett påfallende like. Likevel er «Innsirkling», med sine såre selvbedrag og smertefulle konfrontasjoner mellom mennesker som skulle stå hverandre nær, blitt nok en leseverdig roman fra Carl Frode Tiller, og ei bok som gjør det spennende å vente på neste bind.