BRENNPUNKT: Se litt av NRKs Brennpunkt-episode ved navn «Lykkelandet», som omhandler rumenske tiggere i Norge. Video: NRK Vis mer

Debatt: tigging

Å forby mennesker

Dokumentaren viser ikke det introduksjonen sier, at tigging fører til stor rikdom her og i hjemlandet. Det fremkommer tvert i mot ganske tydelig at tiggingen ikke er økonomisk lønnsom på samme måte som kriminaliteten.

Meninger

NRKs program «Lykkelandet» om tigging, tyverier, narkosalg og hallikvirksomhet i Bergen den 18. april er etter alt å dømme starten på årets «Tiggerdebatt». Det kan da heller ikke være annet enn planlagt at det sammenfaller med at det blir varmere i været og at tiggersesongen starter.

I nettversjonen presenteres programmet som et resultat av å studere »tiggermiljøet». Programmet vinkles også direkte på spørsmålet. I lanseringen vises det klipp fra programmet til justisministeren. Dette presenteres som at tiggere skryter av hvor mye penger de tjener. Ministeren svarer at han er klar for innføre et nasjonalt forbud når stortinget er parat.

Det er ikke rart at justisministeren og andre reagerer. Brennpunktprogrammet tegnet et svært usjarmerende bilde av en gruppe rumenere. Det kommer fram at noen av jentene er med under en form for tvang: de er «kjøpt» og kontrolleres med vold og trusler. De tvinges til prostitusjon. Andre driver med tyverier. Både gutter og jenter er involvert i stjeling av bankkort og avluring av koder i minibanker og kiosker sene nattetimer. Andre er tydeligvis involvert i salg av ulovlige piller. Noen selger gatemagasiner, mens andre igjen sitter på gata og tigger. Noen av tiggerne driver reelt sett med kontroll av jentene som selger sex. Det minst sjarmerende er nok for de fleste at guttene flotter seg med fine klær og et forbruk de andre ikke tar del i.

Programmet viser også at disse menneskene genererer store pengesummer som de stolt viser fram på facebook. I Romania blir vi også vist bilder av hus de har bygget for penger tidligere opptjent i Norge.

Det er all grunn til å gratulere NRK med å lage et realistisk bilde av den kriminelle underverdenen. Vi som sirkulerer i den hvite delen av økonomien er mer priviligert enn mange er klar over. Livet i kriminelle nettverk er lite å trakte etter for folk med fast inntekt, gode pensjonsordninger og varme hus. Selv om Brennpunktdokumentaren inneholder noen selvmotsigelser, gir den et troverdig bilde av livet på utsiden av samfunnet. Det som er spesielt med denne historien er at den gjelder utlendinger fra et land som på alle måter er råere enn vårt. Livet i Romania er etter alle rapporter og solemerker hardere enn livet i Norge, også for de som faller utenfor.

Men hvorfor kobles dette til et forbud mot tigging? Her gjør journalistene seg skyldige i en av flere alvorlige tilfeller av mangel på språklig refleksjon. Programmet deres presenteres som en studie av tiggermiljøet. Men det de har funnet er et miljø av rumenere hvorav noen er påtruffet mens de tigger. Men det er kriminalitet som er inntektskilden deres. Dokumentaren viser ikke det introduksjonen sier, at tigging fører til stor rikdom her og i hjemlandet. Det fremkommer tvert i mot ganske tydelig at tiggingen ikke er økonomisk lønnsom på samme måte som kriminaliteten.

I vesten har vi en lang tradisjon for å være tilbakeholdende med bruk av straff. Det skal være siste utvei, og kan kun brukes overfor handlinger som fører til betydelig skade. Retten skal være blind på den måten at den behandler alle likt, uansett hvem de er eller hvor de kommer fra. Det er ikke alltid like lett å gjennomføre i praksis, men prinsippet er at det er handlinger som straffes, ikke forøverens egenskaper.

I tillegg har vi et omfattende regelverk som beskytter mot diskriminering på bakgrunn av blant annet etnisitet. Er forslaget om tiggeforbud et forslag laget for å omgå disse bestemmelsene?

Handlingene nettverket av rumenere tjener penger på er allerede belagt med straff i lovverket. Hallikvirksomhet, narkotikasalg, tyverier og antagelig en del vold sanksjoneres jevnlig etter straffeloven. Men det er saker som er krevende for politiet å etterforske og det skal mye til å skaffe bevis til å føre for retten.

Tigging derimot, er lett å håndheve. Det er en synlig og lett identifiserbar handling. For politiet er det ganske enkelt å overvåke offentlige plasser som del av deres ordinære virke. Tigging er i seg selv knapt mer enn sjenerende for oss med varme hus for oss selv og alller nærmeste familie. Men prosessøkonomisk er det en lettelse for politiet å kunne ta dem for tigging.

Denne fristelsen er om mulig enda mer tydelig i forbindelse med det såkalte soveforbudet i Oslo. Politiet argumenterte og arbeidet aktivt for å få Oslo kommune til å vedta et lokalt forbud mot tigging. Da dette ikke førte frem, fant noen på at man kunne innføre et forbud mot å sove på offentlige steder. I argumentasjonen fremgår det uttrykkelig at dette er en regel som vil gi politiet virkemidler til å ramme den såkalte tilreisende rombefolkningen. Tilreisende Rom hadde sovet i parker og Oslos nære byområder i flere år. Det hadde pågått en langvarig katt og mus lek, bortsett fra at det var alvor. Romfolkene laget leire, men ble bedt om å flytte seg. De fant nye områder, tomme hus og ledige tomter. Hver gang kom politi og andre myndigheter og forklarte at de ikke kunne være disse stedene. I et tomt hus kom brannvesenet og erklærte stedet uegnet, siden det ikke var vann og strøm.

Hvert sted, nye forhandlinger og mer konflikt. Det ble politisk oppstyr med støttekampanjer såvel som protester. Politiet måtte trå til for å både beskytte å jage. Et universelt forbud ville ramme gruppen i kraft av deres svakhet: frevær av ressurser til å skaffe et sted å sove legalt. Et forbud mot å sove ute ville ramme gruppen helt treffsikkert.

Problemet er selvsagt at det også rammer andre som sover ute, de man tradisjonelt har omtalt som «uteliggere». I følge tellinger foretatt av NIBR er det et firesifret antall mennesker som faller inn under den kategorien. Hva skal man gjøre med dem? I den grad dette spørsmålet ble drøftet, sa man at politiet ble forventet å forstå hvem man skulle prioritere. Underforstått ble politiet bedt om å se gjennom fingrene med tradisjonelle uteliggere og kun anvende regelen overfor tilreisende Rom.

Slik blir det enda mer tydelig at politikken handler om mennesker med en bestemt egenskap. Loven ble formulert universelt, uten å nevne Romfolk eller andre grupperinger, slik lover skal formuleres i rettsstater. Men den er åpenbart designet for å ramme en bestemt gruppe indirekte via deres egenskaper.

Soveforbudet skal ramme tilreisende Romfolk, for å hindre dem i å tigge. Tiggeforbudet lanseres nå for å ramme en gruppe mennesker fra samme land som mange av Romfolkene, men med uidentfisert etnisk tilhørighet, som begår omfattende kriminalitet.

Men dette er å forby mennesker, ikke handlinger. Det er misbruk av straffeloven.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook