FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN: Terror er opium til folket.

Å fortelle noen at de ikke skal være redde, er litt som å fortelle dem at de ikke skal være forelsket

Boikott frykthandelen!

Meninger

Jeg har dårlig samvittighet for å skrive dette: Terror er ikke særlig farlig. Overvekt er mellom 6000 til 24 000 ganger farligere, ifølge Globalresearch. En amerikansk rapport fra i fjor fant at risikoen for å bli drept av en innvandret terrorist er én til 3,6 millioner (regnestykket inkluderer de 3000 drepte i angrepet 11. september 2001) og risikoen for å bli drept av en terrorist med flyktningstatus er én til 3,6 milliarder. Statistisk har vi lite å frykte. Det er en god nyhet, men også et upopulært utsagn. Å stille spørsmål ved venners og slektningers frykt er som å snakke nedsettende om barna deres. Er du politiker, ramler du under sperregrensen nå.

Tar du frykten fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.

Frykten er som alle sterke følelser knyttet til hvem du er. Den starter i magen og brer seg ut i hele kroppen. Den kan fylle deg fullstendig. Kanskje det er noe godt med den, også: Heller frykt enn forvirring. Frykten har klare svar: Den som ikke er med oss, er mot oss. Å fortelle noen at de ikke skal være redde, er litt som å fortelle dem at de ikke skal være forelsket. Hvem er du som forteller meg hva jeg ikke skal være? Er noe galt med deg? Hvorfor geiper du til TV-en fordi Dagsrevyen bruker 25 minutter på å dekke det siste terrorangrepet: Mangler du empati?

Kanskje er det ikke svaret du får hvis du sier at det er trygt å gå i 17. mai-toget eller reise til Paris på ferie. Men kroppsspråket hos vennen, slektningen eller den bekymrete mammaen på foreldremøtet lyver ikke. De stivner til, skifter samtaleemne eller blir tause.

Når du forteller at flere amerikanere dør av lynnedslag eller bi- og vepsestikk enn av terror slår de blikket ned. Du følger opp med å si at i USA er det flere som dør av å havne under møblene sine enn av terror, mens i Vest-Europa døde flere av terror-angrep i årene 1970 til 1990 enn i de 25 årene som fulgte.

Statistisk er risikoen større for at du drukner i badekaret enn at du dør av terror, erklærer du.

Tausheten deres taler: Statistikk er statistikk, men hjertet vet hva det vet.

Ulven, fortsetter du, har ikke drept mennesker i Norge på 217 år. Hai? Jeg skal fortelle deg om hai! Det er kanskje ikke så rart om venner og slektninger himler med øynene. Den som bruker vitenskap mot andre menneskers utrygghet, trøster dem ikke, men hever seg liksom over dem. Er du en elitistisk besserwisser med sølvskje i munnen og politisk korrekthet opp i rumpa?

Faktarumpa er vel ingen hersketeknikk? innvender du og blir varm i trøya. Frykt er farlig! Frykt masseproduseres av politiske rottefangere som Trump og markedsføres i media. Vi klikker oss til zombier. Du nevner forskningen til psykologen Alice LoCicero som viser hvordan krigen mot terror resulterte i ukritisk oppslutning til president George W. Bush. Du kommer ingen vei med følelsesladet retorikk og namedropping, og beslutter å skifte taktikk. Frykt er smittsomt og arvelig, sier du, og legger mer forskning på bordet. Voksne overfører frykt til barn. Pappaen som advarer sønnen mot ulven eller nekter datteren å gå ut i mørket er sikkert omsorgsfull, men prakker også sin angst på barna.

Siden frykt er en ustabil væske som skvalper hit og dit, fører den ikke bare til normal forsiktighet og sunn skepsis. Den kan gjenoppstå som abnorme kontrollbehov og tvangsmessig adferd. Kanskje barna du skremmer blir tenåringer med sykelig angst for bakterier og kalorier?

Det er på dette tidspunkt du innser at du har gått for langt. Ditt Gregers Werle-aktige korstog mot overdreven frykt har endt opp i spekulativ skremselspropaganda. Man kan ikke skremme folk fra å frykte. Du må pent løfte hendene i været og beklage. Kanskje hadde det vært bedre å ikke stille spørsmål ved frykten, tenker du. Man skal jo ta folks frykt på alvor. Noen trøstens ord og et klapp på hodet – slik blir det bedre stemning av. Samtidig er denne måten å «ta frykten på alvor» på ganske nedlatende. Å behandle venner og slektninger som kosedyr som ikke tåler ikke å bli motsagt, er ikke å ta dem på alvor. Å bære taust over med deres angst for vaksiner, barnevernet og muslimer er ikke å vise respekt. Å ikke fortelle journalistvenner at de lager fryktporno, når det er det du mener, er ikke å vise hensyn. Det er bare feigt.

Ja, kanskje det er noe galt med meg, avslutter du. Mulig jeg har den ideelle fordring i baklommen og ikke respekterer gjennomsnittsmenneskets behov for sterke følelser i nyhetshverdagen. Men av og til må man bare være litt Gregers Werle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook