Å gjøre et barn fortred ...

Sterk norsk dokumentar om incestoffer som drepte sin far.

FILM: HAUGESUND (Dagbladet): Sigrid Beate Edvardsen er en meget talefør kvinne. Hun er i stand til å sette ord på hva som har skjedd med følelseslivet hennes etter at hun ble seksuelt misbrukt av faren fra hun var seks år til hun var 17.

Derfor er dokumentarfilmen om henne så viktig. Hun taler direkte til andre incestofre: Gå til domstolene. Ikke gjør noe overilt, slik jeg gjorde.

I fengsel

Brit Jorunn Hundsnes\' «Mitt elskede barn» ble opprinnelig laget som kortfilm, men er nå utbygd til en helaftens dokumentarfilm. Den hadde kinopremiere i Haugesund i går.

Filmen er skutt i Sigrid Beates siste dager i frihet, før hun skal inn på Bredtveit kvinnefengsel og sone en dom på sju år for å ha knivdrept sin egen far. Drapet skjedde i Vestfold sommeren 2000. Det er Sigrid Beates stemme som forteller gjennomgående etter at filmen åpner med tv-kanalenes nyhetsreportasjer fra drapets åsted.

Hun tar oss med tilbake til barndommen, gjennom familiens amatørfilmsnutter og private fotografier fra juleselskaper, 17. mai-feiringer, bursdager og ferier.

Historien til en liten jente med lange, lyse fletter som spretter muntert når hun går eller rir, tilsynelatende sorgløst.

Moren forteller sin versjon, og en tidligere lærer er oppriktig selvbebreidende når hun klandrer voksenmiljøet for ikke å ha forstått noe av jentas hyppige sykefravær og ønsker om å bli plassert i fosterhjem.

Alle bilder av faren er kuttet i nesehøyde. Man får ikke se den utadvendte, sjarmerende ingeniøren som drev med travhester på fritida, og som systematisk misbrukte Sigrid Beate og hennes fem år eldre søster Ellen. Ellen døde av en overdose i 2002.

«Jeg har aldri vært et {lsquo}jeg\',» sier Sigrid Beate i filmen. Men selv klarte hun å styre unna rusmisbruket. Hun fikk mann og en sønn, som var seks år da mamma måtte i fengsel.

Sønnen er med i filmen, han er ikke anonymisert. Dette kan man diskutere klokskapen i.

Lite selvrettferdig

Det er sjelerått å se den lille gutten forsøke å holde igjen moren foran fengselsporten mens han gråter og sier at han ikke tør å slippe henne.

Og det løfter filmen over de gjengse bekjennelseshistorier når Sigrid Beate selv reflekterer over drapet hun har begått. Hun er påfallende lite selvrettferdig. Det verste hun har gjort, sier hun, er å påføre sitt barn traumer ved atskillelsen.