FORTSATT STERKE: Riktig nok er IS under sterkt militært press i både Irak (Mosul) og i Syria (Raqqa), men at det såkalte kalifatet skrumper, påvirker i liten grad evnen til å gjennomføre terrorhandlinger.
FORTSATT STERKE: Riktig nok er IS under sterkt militært press i både Irak (Mosul) og i Syria (Raqqa), men at det såkalte kalifatet skrumper, påvirker i liten grad evnen til å gjennomføre terrorhandlinger.Vis mer

Terror, IS og demokratiet:

Å nedkjempe en slik fiende krever utholdenhet og klokskap, ikke enkle slagord og lettvinte løsninger

Kampen mot terror må bygge på kunnskap om fiendens motiver, metoder og mål. Det krever både refleksjon og politisk disiplin, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Politikk er å gjøre det nødvendige mulig. Mål som blir nådd - og som har tålt historiens slitasje - er nesten alltid et resultat av kunnskap, langsiktighet og operativ evne. I vår tid er slike idealer utfordret av strukturell kortsiktighet, økt konfliktnivå og krav om handling. Ny kommunikasjonsteknologi, avskaffelsen av redigeringsmonopolet og sosiale mediers gjennomslag har innskrenket politikkens pusterom til nesten ingen ting. Politikk skal helst foregå i det som kalles «sann tid», dvs. som en direkte fortsettelse av rapporterte begivenheter. Ingen har tatt det lenger ut enn USAs twitter-president. Innenfor 140 tegn (inklusive ordmellomrom) sender Donald Trump nesten daglig sjokkbølger over en hel verden. Når han føler for det. Resultatet av alt dette er politikk som stykkes opp og tilpasses medienes ustanselig skiftende oppmerksomhet.

Under denne overflaten foregår en annen tilpasning. De uoffisielle politiske kanalene blir viktigere. Hemmeligheter begraves dypere. Avstanden mellom politikkens fremtredelsesform og vesen øker.

Denne utviklingen er spesielt problematisk når det gjelder truslene fra jihadistisk terror. Her blir motsetningene i vår egen politiske kultur satt på spissen. På den ene siden skaper hver terroraksjon nye og forsterkede krav om å slå ned på angriperne og gjenskape samfunnets trygghet. På den andre siden handler det om en kompleks fiende med fleksible metoder og organisasjon, og motiver som helt utelukker noen form for empati med de utpekte ofrene. Lange fengselsstraffer skremmer ikke selvmordsbombere. Det er ingen grunn til å tro at den apokalyptiske visjonen, som er kjernen i IS-ideologien, vil brenne ut med det første.

Riktig nok er IS under sterkt militært press i både Irak (Mosul) og i Syria (Raqqa), men at det såkalte kalifatet skrumper, påvirker i liten grad evnen til å gjennomføre terrorhandlinger. Tvert i mot er de koordinerte IS-angrepene i Iran et eksempel på at operasjonsområdet utvides. Det er også en påminnelse om at IS utfører terror både innenfor islam og mot vestlige mål.

Slikt passer ikke inn i argumentasjonen fra det nye - eller alternative - høyre. Der blir terrorens problem redusert til et rått og håndgripelig fiendebilde: Det er islam mot oss og terrorens kilde er Koranen. I fortsettelsen av et slikt forenklet verdensbilde følger harde løsninger: Mer bruk av fysisk makt, innskrenking av religions- og ytringsfriheten, internering og deportasjon. En sentral påstand er at «liberale elitepolitikere» (og deres håndlangere i mediene) er naive sveklinger eller medløpere som ikke vil innrømme at islam er problemet.

Dette er en konstruksjon. Enhver som beskjeftiger seg med den jihadistiske terrorens problemer vet selvsagt at den religiøse komponenten er en avgjørende drivkraft. I motsetning til Al-Qaida er IS bygd på en endetidsvisjon der rettroende muslimer skal ta det siste oppgjøret med både frafalne og vantro. Og det skal skje nå, gjerne i et ragnarok av blod og ødeleggelse. Det er ingen tilfeldighet at terrorforskere melder at jihadister har begynt å vise interesse for kjemiske og kjernefysiske våpen.

Samtidig er det meningsløst - og et farlig blindspor - å tillegge alle muslimer denne type oppfatninger. Slikt bygger falske motsetninger og svekker kampen mot terror.

Visjoner om det endelige oppgjøret mellom det gode og det onde har en lang tradisjon både i religionene (ikke minst i kristendommen) og i totalitære, politiske ideologier. IS er en bevegelse som forener religiøs og politisk ekstremisme. Politisk kan det ikke være noen tvil om at islamismen er en del av det ekstreme høyre. Den tar avstand fra alle verdier som vi forbinder med opplysningsideene (ytringsfrihet, religionsfrihet, like rettigheter for alle mennesker, rettssikkerhet osv.). Samtidig har IS kjennetegn som er typiske for alle totalitære ideologier. Professor i historie, Øystein Sørensen, har karakterisert disse slik:

• Drømmen om et rent, fullkomment samfunn.

• Forestillingen om en stor og altomfattende sannhet, og at alt og alle som er uenige må nedkjempes.

• Ønsket om å kontrollere alle sider av menneskelivet og samfunnet. Ikke bare menneskenes atferd, men også deres sinn.

• Ideen om at bruk av vold er et spørsmål om hva som er hensiktsmessig, og at målet er så stort og opphøyd at ethvert virkemiddel er akseptabelt.

Jihadistene kan rekruttere fra et enormt geografisk belte som strekker seg fra Mali og Nigeria, gjennom hele Nord-Afrika og Midtøsten til Kaukasus og Afghanistan. Tilhengere i Europa har lokal kunnskap som gir strategisk dybde. Å nedkjempe en slik fiende krever utholdenhet og klokskap, ikke enkle slagord og lettvinte løsninger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook