AC/DC for barn

Fengende, men forutsigbar familiefilm om rock\'n\'roll.

FILM: En mulig ulempe for et ungt massepublikum her hjemme er at filmen ikke er norsk. Den er tvert imot oppsiktsvekkende disneylandsk til ikke Disney-film å være.

Storyen er sjablongversjonen av et standardformular: Falsk lærervikar lærer barna rock i stedet for matte og historie, blir utrolig populær hos barna, men ikke hos rektor og foreldrene, melder barna på talentkonkurranse, blir avslørt og sparket, men barnas rockeband spiller så utrolig bra at de vinner alles hjerter, læreren blir tilgitt, og snipp, snapp, snute... Hørt det før? «Dead Poets Society» var bare en av variasjonene over samme tema.

Utagerende

Bortsett fra forutsigbarheten har Richard Linklaters film mange sjarmerende kvaliteter.

Først og fremst gjelder det hovedpersonen Dewey Finn, spilt av Jack Black med masse komikk og passe rock\'n\'roll-troverdighet. Black, som noen kanskje husker fra «High Fidelity», spiller i morobandet Tenacious D og har åpenbart både sans for og skråblikk på rockens utagerende energi. I filmen er han egosentrisk gitarist med hang til laaaaange solopartier. Når han stjeler showet ved å kaste seg utfor scenen foran et publikum som himler med øynene og rygger unna den bleikfeite, svette mannskroppen, tilfører han komikken akkurat den lille dosen tragedie den trenger for å bli minneverdig.

Ingen groupie

Jack Black er like energisk til stede enten han skal lokke fram en Aretha Franklin, en Stevie Nicks eller en Jimi Hendrix hos sine elever. De er tiåringer på en snobbete privatskole, spiller klassisk musikk i skoleorkesteret og digger Liza Minnelli og musikalen «Annie». Akkurat så ukul er tilstanden idet vår mann gjør entré og bombarderer de stakkars små med Led Zeppelin, AC/DC, Metallica osv. Men på kort tid er alle med på det hemmelige prosjektet; noen spiller, noen korer, noen lydisolerer klasserommet, noen bærer instrumenter, noen designer kostymer.

Jenta som protesterer når hun blir tildelt rollen som «groupie», ender som bandets knallharde manager.

Dette er altså familiefilmen for foreldregenerasjonen som er ferdig med Olsenbanden-barnas 50-tall, altså de som noe seinere ble hekta på heavyrock.

Men hva med oss som svor til Dylan og Springsteen, er vi helt glemt?