FLERE FRONTER: USA-støttede afghanske sikkerhetsstyrker slåss mot IS i Nangarhar-provinsen, der IS utfordrer et atskillig sterkere Taliban på sitt eget område. Bildet er tatt for noen dager siden. Foto: AFP / NTB Scanpix
FLERE FRONTER: USA-støttede afghanske sikkerhetsstyrker slåss mot IS i Nangarhar-provinsen, der IS utfordrer et atskillig sterkere Taliban på sitt eget område. Bildet er tatt for noen dager siden. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Afghanistan

Afghanistan er like fattig og like farlig å bo i som tidligere

Taliban har fått større territoriell kontroll enn på lenge, og ser ut til å være bedre organisert enn tidligere. 

Meninger

Mens land i Vesten og naboland i stor skala sender afghanske flyktninger tilbake til hjemlandet, fortsetter folk å flykte fra Afghanistan. Afghanere utgjør nå en av de største gruppene av flyktninger som kommer til Norge, på tross av at det bare er noen få av dem som får opphold. Det samme er tilfelle mange andre steder. Denne gruppa får sjelden rett til opphold, men fortsetter likevel å komme.

SENIORFORSKER: Morten Bøås. Vis mer

Årsaken til dette er veldig enkel. Konflikten fortsetter, selv om landet ikke ligger høyt oppe i nyhetsbildet. Afghanistan er like fattig og like farlig å bo i som tidligere. Regjering og statlige myndigheter anses som korrupte, og den eneste reelle motmakten er Taliban og IS-grupper. Alternativene er dermed ikke mange, og spesielt de unge i byene er i ferd med å gi opp landet sitt.

Det samme gjelder kanskje det internasjonale samfunnet. Noen land som har vært tungt til stede siden den amerikanskledede intervensjonen skalerer ned sitt nærvær, mens andre – som nabolandene Iran, Pakistan og Russland – ser ut til å være interessert i å åpne opp det gamle geopolitiske spillet om Afghanistan.

Taliban har en viss framgang, bevegelsen har fått større territoriell kontroll enn på lenge og ser ut til å være bedre organisert enn tidligere. Taliban skaffer seg stadig større inntekter fra landets mineraler. Afghanistan er rikt på slike ressurser, og det utnytter Taliban godt. Inntektene kommer ved at de har begynt å utstede lisenser for mineralutvinning i områder som de kontroller, og de skattlegger både utvinning og transport.

I tillegg er Taliban også selv direkte involvert i utvinningen. Taliban er nå involvert i mineralutvinning i 14 av Afghanistans 34 provinser, og estimater anslår at bevegelsen tjener mellom 200 og 300 millioner dollar på dette i året.

Dette gir uten tvil Taliban store inntekter til krigføringen deres, men med drift og skattlegging i en slik størrelsesorden følger det også forpliktelser. Nye typer sosiale kontrakter er i ferd med å bli etablert mellom Taliban og økonomiske interessegrupper.

Ut av dette oppstår det nye mer institusjonelle former for politisk autoritet innenfor Taliban, som Dabaro Comisyoon (Talibans mineral- og gruvekommisjon). Det ser derfor ut til at Talibans stadig mer omfattende involvering i Afghanistans mineralsektor tvinger fram en annen type institusjonell organisering av bevegelsen – en mer byråkratisk struktur.

Hva betyr dette for Afghanistan? Landets myndigheter har ikke helt mistet kontrollen, men de er svake omtrent overalt, og det er store områder som de facto er kontrollert av Taliban. Selv i Kabul er sikkerhetssituasjonen svært usikker og spent. Det er angrep, både Taliban og nå også IS-grupper evner å gjennomføre større spektakulære angrep inne i byen. Dette skaper frykt og resignasjon. Mange tenker at det eneste fornuftige er å prøve å komme seg ut før det blir verre. Her er det ingen framtid overhodet, mener mange, og spesielt gjelder det de unge i byene. Det er derfor ikke spesielt overraskende at unge afghanere fortsetter å strømme ut av landet, selv om vi sender dem tilbake i et stadig høyere antall og tempo. Vi kan jo alltids anta at dette ikke vil bli en evighetsmaskin, og at bare vi er standhaftige nok og fortsetter å sende dem tilbake så vil de før eller seinere gi opp og avfinne seg med sin skjebne som afghanere i Afghanistan.

Alternativet er å prøve ut nye veier. Det er ikke bare allment akseptert at Afghanistan er et av verdens mest korrupte land, men også at dette problemet omfatter store deler av den politiske klassen som Vesten støtter opp om.

Denne støtten kommer ikke av at vi liker det de holder på med, men fordi vi aldri har klart å se noe annet alternativ. Vi er redd for hva som vil skje hvis vi presser den politiske ledelsen for hardt, og derfor har dette fått pågå. Bør vi tenke nytt? Er det verdt å redde noe som er så svakt og som ser ut til å ha så lite troverdighet at folk strømmer ut av landet? Er nye alliansemønstre mulig? Kan et Taliban som på grunn av den interne dynamikken knyttet til bevegelsens økende involvering i mineralsektoren bli en annen type samtalepartner enn de tidligere har vært?

Russland ser ut til å ha startet en ny tilnærming til Taliban som en motvekt til IS-grupperingene som har etablert seg i Afghanistan. Dette bekymrer USA og Vesten, og kan føre til en nytt geopolitisk spill om Afghanistan som også inkluderer Iran og andre naboland.

Men – spørsmålet er om det er noen vei utenom Av to ‘onder’ er Taliban antakelig lettere å ha med å gjøre enn IS. Taliban og IS er fiender, og ens fiendes fiende kan være et grunnlag for en form for forståelse med et Taliban som i økende grad antar former av en mer institusjonalisert hybrid autoritet og som i områder av landet utstråler en høyere grad av statlighet enn hva landets regjering gjør.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook